Takhagen

Fra steinbenken på taket kunne hun følge husets former uten de antikke møblene, de kostbare teppene, maleriene av forfedrene. Her hadde kalksteinen fortsatt sin naturlige gulfarge, og formen på hver stein syntes tydelig gjennom murpussen. Som i en mosaikk kunne man forestille seg slitte malerier, tegninger av dyr og mennesker, av fjell og sletter. I det siste var det spesielt ett bilde som stadig var blitt tydeligere for henne. Det liknet en kvinnes hode i profil. De første dagene så hun bare håret og ansiktet, som en svakt tegnet skisse. Etter hvert var også nakken kommet fram og hun kunne se at kvinnen holdt et barn inntil seg, et nakent spedbarn med runde former, som hvilte mot skulderen hennes. Hun var ikke sikker på hvor denne kvinnen befant seg, om hun var ensom på en strand av rullende steiner eller kanskje sto i en menneskemengde med andre hoder som stakk fram. Blikket hennes var festet på noe langt fremme, og striper av lys falt på kjolen hennes. Hun kunne stirre på kvinnen i timevis, spørre henne om hvor hun var på vei, hva hun ventet på, hvor hun kom fra.

Det første året de bodde på eiendommen hadde hun forsiktig spurt ham om de ikke kunne lage en hage på taket. Hun visste at det var mange som gjorde det nå for tiden. Han hadde ledd av henne. Vi har en av øyas vakreste hager, hadde han svart. Vi har en hage vi kan være stolte av. Vakrere hage enn vår finner du ikke. Tak er for vanntanker og et sted der klær henges til tørk. Gresskar og meloner kan modnes på taket, men et tak kan ikke være en hage.

Hun hadde forsøkt å argumentere. – Mange hotell har hager på takene. Noen steder er det svømmebasseng på taket. Restaurantene har bord på taket. Da hadde han smilt selvtilfreds.  Nettopp. De er tvunget til å bygge i høyden. De eier ikke land, derfor bruker de takene til turistene, fordi turistene ikke vet bedre. Vi er ikke turister, og vi har nok land til å ha alle de hager vi måtte ønske oss. Vi trenger ikke å ha hage på taket. Hage på taket er unaturlig. Skulle vi rykke opp planter og trær fra deres naturlige miljø og plante dem på et tak. Vennen min, du tenker deg ikke om.

Hun snakket aldri om det igjen. Men hun lagde seg et sted å være slik hun ønsket seg det. Litt etter litt bar hun tjue kalksteinsblokker opp på taket og bygde en benk i nisjen som lå over karnappet i stuen. I boden på taket plasserte hun en kurv med stearinlys, et teppe og en voksduk. To fruktkasser fikk være bordet hennes. Hun lo av seg selv. Det var som å være barn igjen og leke mor og far og barn. Kanskje det var det hun gjorde. Lekte den fremtiden hun hadde drømt om på nytt. Det var enkelheten hun ønsket seg, et sted å være der hun kunne se utover den vakre bukten og sin barndoms landsby, få være seg selv og ha sine minner i fred. Fra taket så hun steingjerdene, de små jordflekkene, fiskebåtene. Herfra kunne hun drømme seg tilbake til fortiden.