Min maltesiske landsby

 

Det tar noen sekunder før jeg skjønner hvor jeg er. Viften i taket minner om en propell. De tynne stoffene som var våte da jeg hang dem der, blafrer tørre i brisen fra takviftens lange armer og gir ikke lenger noen kjølighet til luften. Men det er ikke den jevne duren fra viften jeg våkner av. Utenfor vinduet hører jeg hornet til brødbilen og samtidig kimer dørklokken.  Jeg skjønner at jeg er oppdaget og kjenner en intens følelse av glede og tilhørighet. Jeg tar lakenet rundt meg før jeg går ut på balkongen. På trappa ved inngangsdøren står Maria og Cicina og vinker.

- Welcome home, trid hobz? (Skal du ha brød?)

- Jeg nikker,  ”Għaliex ma tisteniex ftit?”  (Ja, gjerne, vent på meg)

Ved brødbilen ble jeg en gang for lenge siden kjent med landsbyens kvinner. For mens brødkurvene fylles, får alle vite hvordan de andre har det, om noen er syke og trenger en god suppe levert på døren, om sitronene er modne og om Frankie har fått fisk. Nattens fiskefangst er alltid et viktig tema. I vår lille fiskelandsby står fisk på menyen de fleste av ukens dager. Brødet ligger i store kasser i den lille varevognen. De er nybakte, store og runde, med en sprø gylden skorpe, varme og duftende inni. To brødskiver smurt inn med olivenolje, tomater og litt løk, tenker jeg, hobz biz- zejt u t- tadam, det finnes ikke noe bedre enn det, særlig ikke når det er lenge siden man spiste det sist. Jeg gleder meg allerede til dagens første måltid.

Maria og Cicina har jeg kjent siden jeg kom til landsbyen for tretti år siden. Jeg var ung, og de så det som sin oppgave å lære meg det de syntes en god husmor trengte å kunne. Nå nærmer de seg åtti år, men er fortsatt like vitale og like sorte i håret. Enhver kvinne med respekt for seg selv sørger for at håret forblir sort.

Jeg henger kurven med brødene på dørhåndtaket og blir, sammen  med Cicina, med inn til Maria. De synes vi må snakke sammen over en tekopp med det samme, dessuten vil de nok forvisse seg om at jeg har alt jeg trenger av matvarer til frokost. De tradisjonelle husene, slik de bygges i vår landsby, er alle satt sammen av kalksteinblokker fra steinbruddet noen kilometer unna. Veggene er gulbeige og alle har fargeglade dører og karmer rundt små vinduer. Utenfra ser de ut som små festninger, men når man kommer inn, oppdager man at de er bygget rundt et atrium, gjerne med en frodig bakhage med steinbenker og springvann. Hos Maria er det ekstra vakkert. Den gamle, bitte lille kvinnen får det meste til å vokse og gro. Maria setter på tevannet før hun begynner å fylle en kurv med matvarer. Det er jeg som skal ha den. Sitronene plukker hun rett fra sitrontrærne, oliven og oljen kommer fra broren som bor i en liten landsby noen kilometer lenger inn i landet der de største olivenlundene ligger. Kapersen er plukket fra busker langs veien der vi bor. Hos Maria ligger de syltet i store krukker. Det bugner av tomater, og jeg velger selv ut de som er passe modne - de må være saftige når de skal smøres på brødet. Cicina har vært en tur innom sin egen hage og kommer med en stor bukett nereum oleander. Hun vet hvor glad jeg er i disse hvite og rosa blomstene.

I skyggen fra vinrankene, som vokser som et tak over steinbenkene, setter vi oss med tekoppene. De eldre kvinnene trodde at jeg kanskje kom snart og hadde holdt øye med huset de siste dagene. Jeg hadde skrevet på julekortene at jeg skulle komme i juni dette året. De ser spørrende på meg, vil gjerne vite dette de ikke forstår, men er altfor hensynsfulle til å spørre.

- Du ser godt ut, sier de. – Ikke så trist lenger. Har du det bra der nord, så langt borte fra oss. Tar noen vare på deg?

- Jeg tar vare på meg selv, svarer jeg. – Det er best slik.

- Ingen er lykkelig alene, sier de.  – De er samstemte disse kvinnene.

- Jien ferhan, jeg er lykkelig, insisterer jeg.

- Du er en helgen, svarer de. - I våre øyne er du fortsatt gift, la det være din trøst. De kan være strie, disse gamle damene. Så bryter de ut i latter

- Ja, ja, sier de i kor, - Santa Maria være lovet, vi har vel alle villet dra fra mennene våre mer enn en gang, men det er ikke mange steder man kan dra. Vi bor på en steinklippe, her må vi bli. Nå for tiden sitter mannfolkene stort sett på torvet og spiller backgammon eller ser på hverandre spille boccia. De er til lite bry. Sender man dem i butikken, kommer de tilbake med sukkertøy og en flaske marsala, for de eier ikke vett. Det beste er å gi dem mat og overse dem resten av tiden.

Jeg sier ikke et ord om at deres sønner er like bortskjemte som fedrene er, eller at døtrene og  svigerdøtrene jobber like hardt som de selv alltid har gjort. At en mann skulle kunne ta vare på seg selv - det er et eventyr de ikke tror noe på.

Med løfte om familielunsj med stuffat tal-fniek, kaningryte, søndagen etter, går jeg med kurven full hjem til meg selv. Frokosten, min hobz biz- zejt, tar jeg med meg opp på taket. Solen skinner fra en klar himmel. Det er varmt, men ikke varmere enn det pleier å være i juni. Solen får sjøen til å glitre. På hustakene henger klær til tørk. Veien snor seg langs bukten. Husene ligger tett langs veien. Bakenfor er det små jordlapper, omkranset av kaktus, frukttrær og steinrøyser. Mens jeg ser utover sjøen og landsbyen, planlegger jeg dagen. I dag vil jeg ikke forlate landsbyen. Hele dagen skal brukes på å hilse på gamle venner, besøke Rita på bondegården, bade i grottene, drikke ettermiddagskaffe på Vincents kafé, kjenne at jeg er et sted der jeg fortsatt hører til. Den sterke følelsen av tilhørighet overrasker meg. Det er fem år siden jeg sist var i landsbyen. Hvorfor kjenner jeg meg mer hjemme her enn noe annet sted?

Ikke noe sted har jeg det bedre enn på dette taket i denne landsbyen med omsorgsbehovet fra Maria og Cicina rett rundt hjørnet. Langt borte hører jeg en kvinne som synger, en maltesisk barnesang og jeg hører noen rope.

- Norwegisa Mahniex, (norske gale kvinne) Er du der?

Nede på gaten står Rita og vinker.

Ejja, morru lejn id dar. (Kom igjen, bli med hjem).

Rita er noe helt for seg selv. Hun stiller med esel og kjerre. På hodet har hun stråhatt, de svarte flettene rekker nesten til livet.

- Maltija Mahniex, svarer jeg. – Nigi fi tlett secondi. (Vi drar om tre sekunder).

I kjøleskapet henter jeg en norsk geitost før jeg løper ned trappen. Brun geitost er det beste Rita vet. I flere tiår har hun snakket om å produsere den i selv. Den lokale geitosten, gbejniet, er hvit og sterk, syrlig og en delikatesse, men Rita elsker den norske.

Ritas bondegård ligger på en høyde på østsiden av landsbyen. Rett nedenfor gården har havet gravd en grotte, en skyggefull badeplass som Rita vil ha for seg selv. Det er mer enn tjue år siden vi traff hverandre første gang. Sammen med min sønn gikk jeg snarveien over Ritas eiendom på vei til grotten. Han var redd og insisterte på at en gal dame jaget bort barna med gevær. Hun er en mahniex, sa han. Jeg lo av ham og sa at ingen kunne true meg, og motvillig ble han med. På stien foran oss dukket Rita opp, ganske riktig med geværet sitt.  - Dere er på privat eiendom, sa hun på engelsk. – Gå tilbake. - Mahniex, hvisket Daniel. Rita så overrasket på den lille lyshårete gutten som snakket maltesisk og kalte henne en gal kvinne. – Fejn sejjer? spurte hun ham (Hvor skal du?). – Fil-ghar, svarte Daniel (Til grotten). Rita spurte om han ville besøke bondegården hennes før han gikk for å bade. Hun har i alle år fortsatt å true folk med geværet sitt, men vi ble venner den dagen, og Daniel hadde en time senere bestemt seg for å bli maltesisk gårdbruker.

I dag har ikke Rita geværet med seg. Hun har vært på morgenmarkedet i Zabbar og har solgt frukt, grønnsaker, ost og noen kaniner. Tomkasser, et bur og sekker med poteter og løk ligger i kjerren, ellers er alt solgt, og Rita er fornøyd. Jeg setter meg ved siden av henne, og eselet lunter av gårde. Alle kjenner Rita, kjøper grønnsakene hennes, ber henne om råd  som gjelder deres egne hager, ber om oppskrifter når de skal lage noe spesielt. Men hun omgåes aldri noen mennesker privat. Gården er hennes verden. Hun går ikke i kirken, og hun har ikke mye godt å si om sine medsøstre som hun mener kaster bort tiden med å passe på sine menn.  Menn vil hun ellers ikke engang snakke om. Dem forkaster hun med et lite skuldertrekk.

Rita gjør alt arbeid på gården selv. De små jordstykkene er terrassert og bygd opp med steinmurer for at regn og vind ikke skal få jorden til å renne bort. Moderne jordbruk er en umulighet, her kommer ingen maskiner til. Husene ser ut som store kalksteinklosser, alle henger sammen. Dyrene, kuer og geiter, bor i første etasje med innhengninger utenfor, menneskene i andre. På takene ligger meloner og gresskar til modning. Store fikenkaktus beskytter husene mot vind og sand og gir deilige frukter, prickly pears, om sommeren. Rita har frukttrær og vinranker, dyrker en rekke typer grønnsaker og bruker dyra i melkeproduksjon. Da Rita var liten, gikk hun selv med geitene fra hus til hus og solgte melk rett fra jurene. Nå lager hun ost av melken.

Rita drikker ikke te. Te er engelskmennenes tyranni, hevder hun. Hos Rita drikker vi sterk kaffe og vin fra egne druer. Vinen og den sterke kaffen påvirker oss, og samtalen glir lett selv om vi ikke har sett hverandre på fem år. Rita er engstelig for Maltas mulige EU-medlemskap.

- Jeg skjønner ikke hvordan EU, dette fellesskapet som styres av imperialister, materialister  og økonomiske opportunister skal kunne gjøre vår hverdag lettere, sier hun. – Vi har det best som vi har det. Vi trenger ingen dresskledde menn som skal fortelle oss hvor store agurkene våre skal være. De kan bekymre seg over størrelsen på sine egne agurker. Vi klarer oss uten  reglene deres. Ingen tomater smaker bedre enn våre, gjør de vel? Smaker noe bedre enn en maltesisk tomat? Nei, det gjør det ikke, men har de riktig fasong, nei, for de er individualister, disse tomatene, og det er vi også. Vi har vært frie i tretti år, og nå vil folket inn i en ny union. Det er tretti år siden vi jaget NATO ut av landet, ære være Mintoff for det, og nå skal Bruxelles bestemme over oss. Jeg tror de er gale. All jorden du ser i Malta er importert, skip har fraktet den inn i landet, men vi har klart å drive et jordbruk likevel. Vi tar vare på det vi har, og vi trenger verken tyskere, franskmenn eller engelskmenn til å bestemme over oss. Har de glemt krigen? Har de glemt det regn av bomber som falt over hodene våre fordi vi kjempet deres krig? Jeg blir så fortvila.

- Hva gjør du med det da?

- Gjør med det? Hva kan jeg gjøre? Ingen hører på meg uansett.

- Du kan jo skrive i avisen eller bli med i demonstrasjoner. Det er en neidemonstrasjon i Zabbar i morgen. Vi kan gå sammen.

- Nei, du kjenner meg, jeg kjefter best alene. Jeg er bonde, ikke politiker. La oss snakke om noe annet. Jeg måtte bare få det ut. Det er jo komisk. Snart er Norge det eneste landet som står utenfor. Er alle nordmenn like sære som du er?

- Jeg er ikke sær.

-Rita kaster på flettene og løfter på glasset. – Sacha, skål, du er det særeste jeg vet om, og derfor er du min beste venn.

Et par timer senere har vi spist lunsj, brød, tomater  og ost med rødvin, og står på taket og ser utover. Et par hundre meter fra gårdsbygningene ser jeg en ny, stor villa. Der har Lorna, Ritas søster, bygget hus sammen med mannen sin.

-Hollywood, sier Rita. – Hun så for mye på Dynastiet på TV, rett og slett. Du vil ikke tro hvor elegant det er der inne. Tre bad, ett med boblebadekar, marmorfliser overalt, italienske møbler. Forferdelig. Hun vil at mamma skal flytte inn til henne, men mamma nekter. Hun vil bli boende her. Det er ikke mulig å flytte på henne. Hun trenger utsikten uforandret.

- Men hvor i all verden får hun vann fra til boblebadet? Det var ikke mye vann i tanken hjemme hos meg i dag.

Rita ler hjertelig. - Nei, det er som i Fiddler on the Roof, sier hun. Den trappen, vet du, som går ingen steder. Det er ikke vann i boblebadet. Hun vil koble seg inn på gårdens brønn, men det har jeg sagt nei til. Hun får klare seg med vanntank på taket som alle andre. Brønnen trenger jeg til dyra og til vanning. Jeg kan ikke la dyra tørste for at Lorna skal få leke Hollywood. Men det er et flott bad, og det er jo ingen gjester som ber om å få bade, så hun kan vise det fram med stolthet. Nå vil hun ha svømmebasseng. Der kan hun bruke saltvann. Vi har øyas fineste naturlige badeplass, og hun vil bade i et basseng. Som en delfin i en dyrehage.

- Du er streng.

- Ja ja, Lorna har tenkt å stemme for medlemskap i EU.

Jeg ser over på Lornas hus og tenker for meg selv at det kan ikke ha vært lett å være Ritas lille søster. Lorna var fem år da faren døde. Rita var atten og tok over gårdsdriften. Moren ble sittende i sin sorte kjole og stirre ut av vinduet, ut på sjøen der mannen forsvant i fiskebåten sin. Rita oppdro lillesøsteren, drev gården, jagde folk bort med gevær og tok vare på det faren hadde bygget opp. Lorna lengtet etter dukker og vakre klær. Nå hadde hun huset sitt og drev skjønnhetssalong i Zabbar. Hennes egne døtre danset ballett og spilte piano. Jeg får julekort med bilde av dem hvert år. Den eldste, Melina, ligner på Rita. Jeg håper hun ikke er like sint.

- Har du ingen kontakt med jentene?

- Jo da, de kommer hit etter skolen nesten hver dag. De er skjønne jenter. Hun kler dem i rosa og tyll, men de kan ri og klatre i trær og tråkke druer, ingen fare med dem. Melina vil bli bonde og pianist. Hun er flink. Cilia kan male. Kom skal jeg vise deg.

Vi banker på døra til Clara, Ritas mor. Hun sitter ved vinduet i sin sorte silkekjole, og det føles som om tiden har stått stille der inne. Rommet er svært enkelt. Veggene er hvitkalkede, gulvet har mønstrede fliser. Over den brede ektesengen i mahogni  henger et krusifiks. En bokhylle er fylt av bøker. Men Clara strekker armene mot meg og smiler strålende. – Kjære venn, sier hun, - kjære lille venn. Hvor har du gjort av Pietru og Tinalina? Og du har blitt bestemor? Se her, jeg har bilde av dem på kommoden. Vi har savnet deg. Du må komme oftere. Rita blir underlig når du kommer så sjelden.

- Ikke tull, mamma. Jeg tenkte jeg skulle vise Anna bildet Cilia har malt.

Maleriet henger over kommoden. Jeg er imponert over at en tolvåring har malt det. Motivet er havet sett fra Claras vindu. Men båten, den fargerike luzzuen som drev i land uten mannskap, er med på bildet. Fra båten vinker mannen til Clara, og fra vinduet vinker hun tilbake. Clara ser på det og smiler vemodig.

- Sånn vil jeg huske ham, og sånn ser jeg ham her jeg sitter. Vi vinker fortsatt til hverandre. Men i jorden er han ikke kommet.

Hun snur seg mot vinduet, og vi går ut. Det føles plutselig som om jeg befinner meg i et skuespill av Ibsen. Sterke kvinneskikkelser og store tragedier. Jeg kjenner at jeg må videre.

Jeg drar fra gården til fots, med en avtale om å dra på ridetur dagen etter. Hester er en lidenskap både for Rita og meg selv. Solen står høyt på himmelen. Jeg hadde tenkt meg hjem, men kommer på at jeg vil bade i grotten, snur og løper nedover stien. Jeg må vasse litt for å komme til inngangen. Den er formet som et vindu, og jeg klyver inn og stuper ut i det krystallklare vannet. Bunnen er av fin sand, i veggene kan man se de ulike lagene av bergarter, som årringer i et tre. I taket har stalaktitter laget de underligste formasjoner, og jeg ligger på ryggen i vannet og leter etter de ulike dyreformasjonene, kalkunen, løven og påfuglen. Jeg skjønner at Rita vil ha dette stedet for seg selv og kjenner meg takknemlig over at hun fortsatt lar meg være hennes venn.

Utenfor døren hjemme står en gryte med soppa tal-armla, enkens suppe, en nydelig kjøttsuppe med sitronsmak. Jeg smiler for meg selv mens jeg setter den i kjøleskapet. Det blir ikke noe stort matbudsjett på meg disse ukene, tenker jeg, mens jeg henger våte stoffremser i viften. Siesta er en nydelig oppfinnelse. Jeg ligger og lytter til bølgene som slår mot klippene nedenfor vinduet mitt mens jeg tenker på denne landsbyen som jeg elsker og som tar meg imot, uansett, hver gang jeg kommer til den. En liten landsby har sine styrker og sine svakheter. Fordi jeg kommer fra Skandinavia, har jeg kunnet tillate meg det meste og fortsatt møtt omsorg og beskyttelse. Ingen har forventet at jeg skulle forstå alle normene og reglene som gjelder i dette lille samfunnet. For Rita har det vært annerledes. Som maltesisk kvinne har hun brutt med de fleste av de forventninger man stiller til henne. Hun lever som en nonne uten mann og barn, men kler seg som en mann og jobber som en kar. At hun ikke går i kirken, gjør nok ikke saken bedre. Rita  møter respekt, men man omgåes henne ikke. Det er ikke så lett å forholde seg til det man ikke forstår, tenker jeg, idet jeg sovner. Kanskje Rita er en av de få som faktisk tør å leve livet slik hun selv vil…

Jeg våkner av latter utenfor vinduet. Synet som møter meg, får meg til å trekke på smilebåndet. Som pingviner på et fjell sitter en gruppe nonner på klippen utenfor. De har draktene på, men skjørtene løftet. Noen av dem er ute i vannet og spruter på de andre. De hviner av fryd. Det er Sankt Josefssøstrene som har en fristund. De driver skole og barnehjem i nabolandsbyen Jeg roper, og de vinker meg ned til seg. Jeg stopper og tar en prat på vei til Vincents kafé. Søster Marcella og Søster Lourdes vil vite hvordan det går med Tinalina. De slår hendene sammen når jeg forteller at hun har en sønn, Andreas. De vil vite om ektemannen er norsk, rister litt på hodet når jeg forteller at hun ikke har giftet seg med barnefaren, men mener at dik hi il-hajja, sånn er livet,  og at hun nok får seg en snill mann likevel. Vi må komme og hilse på alle sammen, spise lunsj i klosteret. Vi kan komme på fredag og få lampuki, fersk makrell og en god flaske vin. Jeg takker ja og går videre inn mot sentrum.

Nå skal jeg til Vincent, drikke kaffe og høre siste nytt. Jeg går forbi båthavnen med små og store båter malt i blå, røde, gule og grønne striper. Alle har et øye malt på hver side, øyet som skal beskytte dem mot havets farer. På fortauene ligger fiskegarn til tørk. Utenfor husdørene sitter landsbyens kvinner og hekler, strikker og broderer. Jeg tenker for meg selv at jeg var da i hvert fall en god elev i sin tid. De siste årene har jeg solgt mine egne håndarbeider i Norge. Men jeg kjenner at jeg har savnet fellesskapet, latteren, praten kvinnene i mellom. Jeg blir stoppet og invitert på besøk flere ganger før jeg kommer fram til Vincent. Døren inn til kafeen er lysegrønn, og det ringer i en bjelle idet jeg åpner den. Bak disken står Vincent og venter på meg. - Welcome home, darling, sier han og slår armene rundt meg. I flere timer drikker vi kaffe og spiser maltesisk ostekake. Folk kommer og går. Solen går ned. Jeg blir med på et slag kort, drikker den lokale vinen, lytter til diskusjonen om EU-medlemskap og fryder meg over nyheter om ekteskap, utroskap og nyfødte barn. Alt er vel i min maltesiske landsby.

Takhagen

Fra steinbenken på taket kunne hun følge husets former uten de antikke møblene, de kostbare teppene, maleriene av forfedrene. Her hadde kalksteinen fortsatt sin naturlige gulfarge, og formen på hver stein syntes tydelig gjennom murpussen. Som i en mosaikk kunne man forestille seg slitte malerier, tegninger av dyr og mennesker, av fjell og sletter. I det siste var det spesielt ett bilde som stadig var blitt tydeligere for henne. Det liknet en kvinnes hode i profil. De første dagene så hun bare håret og ansiktet, som en svakt tegnet skisse. Etter hvert var også nakken kommet fram og hun kunne se at kvinnen holdt et barn inntil seg, et nakent spedbarn med runde former, som hvilte mot skulderen hennes. Hun var ikke sikker på hvor denne kvinnen befant seg, om hun var ensom på en strand av rullende steiner eller kanskje sto i en menneskemengde med andre hoder som stakk fram. Blikket hennes var festet på noe langt fremme, og striper av lys falt på kjolen hennes. Hun kunne stirre på kvinnen i timevis, spørre henne om hvor hun var på vei, hva hun ventet på, hvor hun kom fra.

Det første året de bodde på eiendommen hadde hun forsiktig spurt ham om de ikke kunne lage en hage på taket. Hun visste at det var mange som gjorde det nå for tiden. Han hadde ledd av henne. Vi har en av øyas vakreste hager, hadde han svart. Vi har en hage vi kan være stolte av. Vakrere hage enn vår finner du ikke. Tak er for vanntanker og et sted der klær henges til tørk. Gresskar og meloner kan modnes på taket, men et tak kan ikke være en hage.

Hun hadde forsøkt å argumentere. – Mange hotell har hager på takene. Noen steder er det svømmebasseng på taket. Restaurantene har bord på taket. Da hadde han smilt selvtilfreds.  Nettopp. De er tvunget til å bygge i høyden. De eier ikke land, derfor bruker de takene til turistene, fordi turistene ikke vet bedre. Vi er ikke turister, og vi har nok land til å ha alle de hager vi måtte ønske oss. Vi trenger ikke å ha hage på taket. Hage på taket er unaturlig. Skulle vi rykke opp planter og trær fra deres naturlige miljø og plante dem på et tak. Vennen min, du tenker deg ikke om.

Hun snakket aldri om det igjen. Men hun lagde seg et sted å være slik hun ønsket seg det. Litt etter litt bar hun tjue kalksteinsblokker opp på taket og bygde en benk i nisjen som lå over karnappet i stuen. I boden på taket plasserte hun en kurv med stearinlys, et teppe og en voksduk. To fruktkasser fikk være bordet hennes. Hun lo av seg selv. Det var som å være barn igjen og leke mor og far og barn. Kanskje det var det hun gjorde. Lekte den fremtiden hun hadde drømt om på nytt. Det var enkelheten hun ønsket seg, et sted å være der hun kunne se utover den vakre bukten og sin barndoms landsby, få være seg selv og ha sine minner i fred. Fra taket så hun steingjerdene, de små jordflekkene, fiskebåtene. Herfra kunne hun drømme seg tilbake til fortiden.

Hot Flushes for Mother Earth

Hun våknet drivvåt av svette og raste lydløst mot kjønnets iboende uorden som ikke kunne la hennes kropp få nyte sin alder, sine hormoner og sin størrelse i fred.
- Global oppvarming, tenkte hun. – Igjen er det kvinnene det går mest utover. Hvorfor sier ingen noe om hva den globale oppvarmingen gjør med den middelaldrende kvinnens lokale tilstand?
Mona het kvinnen som denne natten stilte seg foran det åpne soveromsvinduet i håp om at en kjølig bris skulle nå hennes opphetede kropp. Langsomt viftet hun seg med avisen som hadde ligget på nattbordet. Den var fortsatt oppslått på den siden som hadde bidratt til at hun sovnet fylt av et maktesløst raseri.
- For hundre år siden tørket man seg et visst sted med sånne som deg, tenkte hun, og var ikke selv helt sikker på om hun refererte til avisen som tidligere tiders dopapir eller til den mannlige skribenten som formidler av antikvariske meninger. Over fire spalter i en regional avis hevdet han at et forbud mot kvinner i arbeidslivet kunne løse verdens klimaproblemer over natten. Kvinnen var den syndige som prøvde å likestille seg med mannen. Problemene hun hadde forårsaket var mange og til dels katastrofale. Ved en senere gjennomlesing av teksten skulle Mona komme til å se den som et satirisk innlegg i både klimadebatten og kjønnsdebatten. Denne natten opplevde hun den bare som en bekreftelse på alle de ydmykelser hennes kjønn hadde blitt utsatt for, og raseriet hun kjente bidro til at nok en bølge av hete spredte seg fra pannen og nedover i kroppen.

Ingen kjølig bris kom gjennom vinduet. Utenfor fantes det ingen hjelp å hente for en opphetet kvinnekropp som ikke lenger produserte nok østrogen til å kontrollere det indre kjølesystemet. – Fryseren, tenkte hun. – Jeg har bringebær i fryseren.
Tanken på bringebærene fikk Mona til å smile, og hun følte seg rent oppløftet da hun dro av sengetøyet, stappet det i vaskemaskinen og tok et rent laken og en pute med seg ut på kjøkkenet. Hun la seg på knærne foran fryseren og tok ut en gjennomsiktig pose fylt med to kilo røde bær. Kulden fra fryseren kjentes bedre enn noe kjærtegn hun kunne huske. Med det rene lakenet under seg og hodet på puten, helte hun langsomt de to kiloene med bær utover sin varme kropp. Hun kjente en sitrende følelse av kulde spre seg, og et øyeblikk senere fant kroppen hvile i duften av ville bær.

To kilo bringebær gir bare midlertidig lindring til en varm kvinnekropp, og litt senere lå Mona igjen på knærne foran fryseren for å hente hjelp. Rødfarget av de tinte bærene løftet hun ut en trekilos oksestek kjøpt på handletur til Svinesund og en stor pose frosne erter og gulrøtter. Mens hun lot oksesteken kjøle ned ansiktet og halsen, helte hun grønnsakblandingen over hodet. Da kjente hun med ett den dårlige samvittigheten gripe tak i henne. Hvor mye indrefilet var det på en gjennomsnittlig ku? Hvor store mengder metangass hadde denne kuen rapt før indrefileten havnet i kjøttdisken? Hvor mye CO2 hadde hennes bil sluppet ut tur-retur Svinesund? Og plutselig slo det henne. Kan middelaldrende kvinners manglende østrogenproduksjon være en av årsakene til den globale oppvarming? Var kvinner i overgangsalderen like skadelige som rapende kuer? Hadde han da likevel rett journalisten som hevdet at kvinnene måtte ta ansvaret for all verdens elendighet, ikke bare for den politiske, men også for den klimatiske krisen verden befant seg i?

Forferdet tenkte hun på alt sengetøyet hun vasket, på alle de ekstra gangene hun dusjet seg gjennom natten, på alle vinduene hun åpnet om vinteren for å slippe kulden inn uten at hun skrudde av ovnene. Store mengder energi brukte hun alene for å lindre sin varme kropp, og paradoksalt nok, tenkte hun, var grunnen at hun selv var en stor produsent av varme, en meningsløs og unyttig energikilde. – Jeg har i det minste ikke aircondition, tenkte hun. – De er verre enn meg de som har det.

I likhet med så mange andre kvinner hadde også vår svettende Mona en velutviklet evne til skyldfølelse, og i en tilstand mellom søvn og nærvær begynte hun å tenke på sine medsøstere i varmere land. Sittende på kjøkkengulvet med armene rundt knærne, hodet bøyet og øynene lukket, så hun seg selv vandre flere kilometer for å hente vann fra en elv som var i ferd med å tørke inn. Svette, bringebærsaus og erter rant mens hun i fantasien arbeidet på en åker mens solen stekte hennes varme kropp. Hun så dehydrerte gamle kvinner og hun så radmagre husdyr gå uten vann og fôr. Hennes indre blikk reiste videre, og hun så kraftige stormer rive taket av enkle boliger og dyr som fløy til himmelstrøk der de aldri tidligere hadde vist seg. I stor fart seilte hun nedover breer som smeltet, fra ryggen til en isbjørn så hun øyer som forsvant i havet. Da isbjørnen kastet henne av, ble hun båret av en bølge inn mot Aker Brygge - og våknet. Svett, hjelpeløs og gråtende satt Mona på kjøkkengulvet i en haug av bringebær og halvtint oksestek mens erter og gulrotbiter rant nedover ansiktet hennes.

- Hvilken rett har jeg til å klage, gråt Mona fortvilet. – Hvor er min solidaritet, mitt engasjement, min innsats, - Men jeg er så varm, tenkte hun. – Jeg lider jeg også. Det er ikke bare polene som smelter, været som endrer seg, land som forsvinner mens kuer raper og menneskene nekter å se sannheten i øynene fordi det krever en handling og en endring de ikke vil leve opp til. – Vi vil, vi vil, men vi får det ikke til. Det var i det øyeblikket hun skjønte at det var noe hun kunne gjøre. – Fossilt brensel, tenkte hun. – Det finnes et alternativt brensel som kanskje kan kalles fossilt. En menneskeskapt energi som ingen har tatt i bruk. Verdens kvinner produserer en varme de gjør alt de kan for å kvitte seg med. Med lindrende energibruk sender de klimagasser ut i atmosfæren og svetter seg gjennom nettene i en meningsløs ond sirkel. Kvinner over hele verden, foren dere, tenkte hun, - for vi kan bidra med oss selv på en måte ingen mann kan klare. Oppløftet og inspirert samlet Mona sammen lakenet. Hun hadde flere laken enn hun trengte og kastet det resolutt i søplet. Under den kalde dusjen nynnet hun Ingrid Bjørnhovs sang om alternativ energi: ”en avgiftsfri uuttømmelig kilde” sang hun og smilte fra øre til øre. ”Med små elektroder på strategiske steder,” lo hun mens hun lot vannet fosse over sin store, snart så avkjølte kropp.

Kroppen kjentes rolig da hun igjen fant søvnen i rene, hvite laken. Snart ble hun i drømme med på en hormonell energireise. Som leder for ”Hot Flushes for Mother Earth” dro hun rundt i verden og fortalte forsamlinger av kvinner hvordan de ved hjelp av elektroder på strategiske steder var uuttømmelige energikilder. På Facebook var ingen global gruppe større enn hennes. Langs veiene, på fabrikker og på flyplasser så hun flokker av opphetede kvinner som brukte sin varme i kraftstasjoner som slo gnister. Den hjelper best seg selv som også hjelper andre, hvisket hun i søvne og kjente hvordan hennes hete kropp ga viften i taket fornybar kraft.

Og du da. Hvordan er det med deg?- om språk, mening, virkelighet og aspergersyndrom

- Når noen sier de holder på å le seg i hjel, kan jeg bli alvorlig bekymret, forklarer Jonas. – Jeg skjønner ikke hvorfor folk må være så upresise. De må da skjønne at det kan bli store misforståelser. Hvis folk kunne uttrykke seg litt mer presist, ville mange vanskeligheter vært unngått her i verden. Kanskje hadde det vært fred og fordragelighet, til og med.

Fred og fordragelighet er begreper tretten år gamle Jonas setter stor pris på. At han selv til stadighet bidrar til det motsatte, kan han ikke ta ansvar for. For ham ligger årsaken i de andres oppførsel, i upresise uttalelser som til stadighet skaper forvirring og som gjør ham sint og fortvilet. Jonas har aspergersyndrom. Det er et syndrom han på ingen måte vil være foruten. Jonas husker alt han har lest, har fotografisk hukommelse og har, i følge ham selv, usedvanlig god hørsel. Dette er å anse som utmerkede egenskaper.

Jonas forstår Einsteins relativitetsteori. Han forstår derimot ikke hvorfor andre synes relativitetsteorien er vanskelig å forstå. ”Tenk deg et tog, ” sier han. Deretter kommer en presis fremstilling av relativitetsteorien før han avslutter med å si: ”Så enkelt er det.” Den eneste forklaringen på manglende forståelse hos den andre, må være at vedkommende ikke hører etter, noe Jonas synes er utrolig frekt når han har tatt seg bryet med å forklare.

Store problemer med gjensidig sosial samhandling, er et av de viktigste diagnosekriteriene for Asperger syndrom, sier Christopher Gillberg i sin bok Normale, geniale, nerder? Han sier at aspergerbarnets uttalelser ofte kan være forbausende treffende i sammenhengen samtidig som om det virker unaturlig at barnet ikke snakker barnslig og heller ikke virker interessert i omgivelsene. Foreldrene blir bekymret over barnets mangel på lekekamerater, mens barnet trøster med å si at de andre barna har så ”trøtte interesser og er så ubegavede at jeg ikke har lyst til å være sammen med dem. (…) De holder ikke på med så interessante ting som jeg gjør.” Jonas har med stor begeistring lest en rekke bøker skrevet av mennesker med aspergerdiagnose. Da hopper han begeistret rundt, svinger med boken og jubler. ”Det er noen som har skjønt det. Det er bare helt utrolig.”

En slik bok er Inn med idiotene eller hvordan vi lærte å forstå verden av Kamran Nazeer . I boka utforsker han fire autisters erfaringer. Da Nazeer. var fire år, begynte han på en spesialskole for autistiske barn. I dag har han universitetsutdannelse i jus og filosofi og jobber som rådgiver for den britiske regjeringen. Jonas ler så han hikster – men ikke så han dør – når han leser Inn med idiotene.

- Idiotene er på vei, roper han. – Stephen Spielberg, Bill Gates, Stanley Kubrick, Albert Einstein, og han derre Wittgenstein har vært her, og snart kommer jeg. Idiotene er på vei!

I Inn med idiotene kaster Nazeer et nytt lys over språk og kommunikasjon på en måte som angår oss alle. Særlig er Nazeer opptatt av samtalen. Å innlede en samtale med fremmede, er en autists versjon av ekstremsport, sier han. ”En samtale er en forestilling. Jeg sier noe til deg. En vending i det jeg sa, et tema, et synspunkt eller slett ikke noe knytter an til noe i deg. Så sier du noe. Og slik fortsetter vi.” Samtalen krever uoppriktighet, oppdager Nazeer. Men først og fremst er de kanskje morsomme. For hvis temaet eller innholdet i din historie ligner nok på temaet i den historien som nettopp blir fortalt, har du lov til å fortelle den. Denne oppdagelsen blir et vendepunkt for ham. Han lærte å skille mellom samtalen og diskusjonen og begynte å se den akademiske samtalen som for ryddig fordi den reagerte mot uoppriktighet, overdrivelsee, provokasjoner og ordspill, som alt sammen er noe vesentlig i samtalens kunst. ”Jeg lærte en hel del, rett og slett,” konkluderer Nazeer om sine forsøk på ekstremsport.

Jonas har også oppdaget samtalen. Han har lært å eksperimentere, å knytte an sin fortelling til den han nettopp har hørt, til å sette sammen sine bidrag slik at de sammen med den andres fortellinger, blir en samtale. For Jonas oppleves det nesten revolusjonerende, og han utforsker med intensitet de ulike måtene han kan gjøre det på. Hvis noen sukker over at det regner, kan han øyeblikkelig bidra med kunnskap om en flomkatastrofe, og hvis samtalepartneren nevner det forestående valget i USA, har Jonas oversikt over alle nominasjonsvalgene fram til nå og resultatene i de ulike statene. Han har nylig fått tilbakemelding om at han må lære seg å begrense taletiden, og bruker stoppeklokke for å vende seg til hvor mye han kan få sagt på to minutter. Samtalen er i ferd med å bli Jonas sin nye særinteresse, og han går inn for å lære så mye som mulig.

I Loop – en loggbok beskriver Gro Dahle hvordan jeg-personen prøver å lære seg samtalens kunst. ”Jeg lærer meg snakkemåter. Sier du det gjentar jeg for meg selv og: Jaså, det var interessant”. Men det er ikke enkelt. Hun lytter til venninner som snakker sammen og hører at de veksler. ”De kaster ball med ordene, som om det er moro å snakke, som om det er enkelt. (…) En dans for øyebryn og blikk. Og jeg tenker: hvordan i all verden får de det til?” Men fortelleren har lært noe vesentlig. Hun har skjønt at alt kan snakkes om, men ikke for lenge. ”Roser, sykdom, makrell i tomat. En bok, et blad, en avisartikkel.”  

Å beherske samtalens kunst, kan være vanskelig for de fleste av oss, med eller uten en diagnose innenfor autismespekteret. Ludwig Wittgenstein, som ofte kalles den moderne filosofis far, ser på det som skjer innenfor ulike samtaler, som et språkspill. Han sier at man må bringe språket bort fra det metafysiske, kunstige og konstruerte, tilbake til den virkeligheten der det hører hjemme.  Han mener at filosofi har sitt utgangspunkt i en oppryddingsprosess, et forsøk på å løse de problemene som oppstår på grunn av språkets uklare mening. Nøkkelen ligger i en riktig bruk av språket, sier Wittgenstein.  For når språket brukes utenfor den enkeltes erfaringsverden, når referansene der språket og meningen av ordene har oppstått, forsvinner, blir språket en lek med ord, en lek der meningen blir borte.  Når meningen av ordene endrer seg avhengig av konteksten de brukes innenfor, vil unødvendige misforståelser oppstå. Da blir det tilhørigheten i de ulike spillene som bestemmer om den enkelte kan forstå og relatere til det som blir sagt.

Som trettenåring har Jonas naturlig nok ikke lest Ludwig Wittgensteins  Filosofiske undersøkelser. Når han kjenner navnet, er det fordi det på mange nettsteder diskuteres om Wittgenstein hadde en adferd og en språkforståelse som i dag ville blitt diagnostisert som asperger syndrom. Jonas vet at han har problemer med å forstå de kodene hans jevnaldrende bruker når de snakker sammen. Han vet at et spørsmål om hva han gjorde kvelden før, ikke betyr at han skal gi en detaljert fremstilling av hva han foretok seg. Han klarer å svare ”ikke noe spesielt” når han i virkeligheten leste interessante matematiske teorier han gjerne vil dele med andre interesserte, og diskuterte koder og anagrammer på ulike nettsteder. Jonas har skjønt at læreren ikke vil at han skal rekke opp hånden når klassen blir spurt om det er noe de lurer på, om det er noe som er uklart. For selvfølgelig lurer Jonas på en rekke ting, og når sant skal sies synes han det meste av det som skjer i klasserommet er ganske uklart. Men Jonas har en klok lærer som med jevne mellomrom lar ham holde timinutters foredrag om alternative energiformer, om koder og anagrammer og om matematikkens hemmelige gåter. Slik får Jonas respekt fra de andre elevene både fordi han har kunnskap de ikke har og fordi han i sin språklige tydelighet evner å forklare ting på en måte som er så enkel og logisk at de forstår det han sier. Når Jonas formidler sin kunnskap til sine medelever, bruker han ingen metaforer, er ikke ute etter å overbevise og har ingen skjult agenda. Jonas deltar ikke i et språkspill der man må tilhøre fellesskapet for å forstå.

Litteraturteoretikeren Stanley Fish sier at meningsproduksjon styres av tolkningsfellesskapene. Det finnes mange slike fellesskap, og samme person kan bruke ulike tolkningsstrategier avhengig av hvilken situasjon han befinner seg i. For en person med aspergersyndrom kan det oppleves som nærmest umulig å forstå at betydningen av en uttalelse endrer seg avhengig av den konteksten den uttales innenfor. Språkets mening kan bli så utydelig at det kan virke meningsløst å prøve å forstå når erfaringen tilsier at man mest sannsynlig kommer til å misforstå. En samtale kan synes som en meningsløs lek med ord hvis eneste mål er å skape forvirring for den uinnvidde.

Reglene for å lytte er ganske enkle, sier fortelleren i Loop. ”Trekke pusten inn i et av disse typiske innoverjaene. Bekrefte, bekrefte, støtte, nikke. Jeg er fornøyd med meg selv. Allelyttelydene er på plass. (…) Jeg tilpasser meg. Jeg kompenserer. Jeg følger med på hva hendene mine gjør. Jeg følger med på hva tungen min sier. Jeg gir meg selv beskjed: Klar, ferdig: Smil! Nå: Løft høyre hånd, ikke host. Jeg jobber hardt, jeg er en robot.”

Jonas bruker stoppeklokken. Han trener på samtalen sin. Stadig blir han flinkere. Han prøver å si de riktige tingene, tilpasser seg de andres krav, ønsker å tilhøre fellesskapet. Men jentene i skolegården himler med øynene og sier ”Hæ? Hva prater du om a? Veldig spennende, liksom. Det vil vi gjerne vite mer om, vettu.” Og Jonas lurer på om han skal bruke tid på å forklare enda tydeligere hva han prater om og om de mente at det var spennende eller om det var ironi. Og når Sofie kommer bort og spør om han kan hjelpe henne med matteleksen fordi hun vet at han gjør den for henne på et blunk, da er han usikker på om det også bare er tull. Men kanskje tar han sjansen og viser henne hvordan hun skal finne svarene. Og når hun sier at ”du er bare så søt, Jonas, digger deg skikkelig, asså, ” da er forvirringen total.

Fortelleren i Loop trener også, men mister balansen og blir liggende bak en glassvegg i en bakhage og lure på reglene. Hun opplever at det i samtalen finnes streker man ikke visste at var der, og at det er lett å snuble og falle. Da er det lettere å spille bowling og være den som nikker og dunker i ryggen. For de trengs jo, de også.

Livet som tekst - tekster om livet

Hvis jeg noen gang skulle skrive en historie om livet mitt, ville jeg fortelle at jeg har en mor som er sterkere enn Pippi, sier min datter. - Jeg ville fortelle om den gang du flyttet pianoet fra en etasje til en annen, uten at noen hjalp deg.
- Men det har jeg da aldri gjort, protesterer jeg. – Ingen kan klare det alene.
- Nei, du påstår, det, svarer min datter. – Men jeg husker det helt tydelig. Jeg så det jo med mine egne øyne. Derfor kan jeg ikke skrive om livet mitt. Ingen vil tro de historiene jeg kan fortelle om deg uansett, mamma. Kanskje jeg må kalle deg fiksjon. For du er jo ikke til å tro på.
- Jeg husker da du hoppet fallskjerm, mamma, fortalte sønnen min meg da han var åtte år. – Da var jeg redd da. Jeg var så redd for at fallskjermen ikke skulle åpne seg. Da hadde du ramla som en sekk poteter og trillet utover hele gresset. Da hadde du blitt dau, da. Det var bra du husket å trekke i den snoren. Du er fryktelig modig du, mamma.
At jeg alene har flyttet et piano fra en etasje til en annen, klarer jeg ikke å tro på, men det er riktig at jeg har hoppet fallskjerm. Tjue år gammel tok jeg sertifikatet i Frankrike. Det var mest ment som et stunt, tror jeg, et sterkt behov for å vekke foreldrene mine, få dem til å se meg. I stedet skremte jeg sønnen min som ikke ble født før ni år senere. Det er et filmopptak han har sett, og min egen fortelling om hvor redd jeg var da jeg hoppet første gang, har blitt min sønns historie om å være tilskuer.

Begge mine barn husker historier om sin barndom de i virkeligheten aldri har vært med på. Psykologen Elizabeth Loftus ville antagelig kalt det falske minner. Forskning om slike minner har gjort henne både rik og berømt. På sin hjemmeside forteller hun at hennes forskning blant annet har resultert i at hun har fått tilsendt store mengder rød lakris, favorittgodteriet, fra takknemlige foreldre. I rettssaler over hele USA har den også ført til at barns fortellinger om seksuelle overgrep har blitt forkastet som ikke troverdige. I en rekke intervjuer og artikler forteller Elizabeth Loftus at hun som barn selv ble utsatt for seksuelle overgrep, men at det var ”no big deal.” Jeg tenker at det var bra for henne at hun ikke tok skade av det. Jeg tenker også at egne erfaringer ikke alltid er overførbare til andres.
Det finnes en annen historie professor Loftus gjerne forteller, selv om den historien får henne til å gråte. Hun sier at det er et problem for henne at hun gråter så lett, på konferanser, under foredrag og når hun blir intervjuet. En gang fantes det en fjorten år gammel jente som mistet moren sin. Moren druknet i svømmebassenget utenfor huset. I dagboken sin skrev den fjorten år gamle Elizabeth at ”today, July 10, 59, was the most tragic day of my life. We woke up this morning and found her dead in the swimming-pool.”
I et fødselsdagsselskap i 1989 minner onkelen Elizabeth på den dagen hun fant moren død. Hennes egne minner er uklare, men når han forteller, opplever Elizabeth at hukommelsen klarner og at bildene av det som skjedde, blir tydelige. Noen dager senere, ringer broren for å si at det var ikke hun, Elizabeth, men tanten deres, som fant moren. Elizabeth Loftus er sjokkert over sine egne falske minner. Samme år skriver hun artikkelen ”Misinformation and Memory.” I dag er hun verdens mest publiserte og leste professor innenfor forskning om falske minner. Hun er overbevist om at det ikke er mulig å glemme traumatiske begivenheter. Når glemte traumer oppstår som minner, da er de falske og plantet i det terapeutiske rom, hevder hun.
Myter, innbildning, falsk og farlig er begrep som stadig går igjen i artiklene til Elizabeth Loftus. Jeg mistror henne ikke når hun sier at foreldre har sonet dommer for overgrep de ikke har begått. Faktisk er jeg ikke i tvil om at dette har skjedd flere ganger. Men jeg vet at hun avfeier meg når jeg hevder at det er mulig å glemme traumatiske hendelser og at de senere kan overvelde et menneske som klare og tydelige minner.

Den skeptiske holdningen til gjenerobrede minner finner vi også i Norge. I 1989 kom den første norske selvbiografien om dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID). Cathrine Krøger (Hammerstrøm), litteraturanmelder i Dagbladet, kalte boka en spekulativ historie og skrev at den var det mest groteske hun noensinne hadde lest. Når Cathrine Krøger sier at det ikke er tvil om at forfatteren bak pseudonymet Hanne Dahl har vært utsatt for overgrep, er det ikke forfatterens far hun sikter til. Hennes sannhet er at overgriperne er Hannes psykiater, Thomas Kessel og Pax forlag.
I lesning av anmeldelsen slo det meg at Cathrine Krøger i sin nedlatende retorikk selv hadde meldt seg på listen av overgripere. I noen dager kjente jeg at jeg var forferdelig sint. Full av energi leste jeg en rekke kritikker anmelderen hadde skrevet. Jeg opplevde at det fantes et mønster i hvilke bøker hun slaktet og hvilke hun likte. Etter et par måneder tok jeg kontakt med Thomas Kessel. Han viste seg å være en eldre, meget anerkjent psykiater, som på ingen måte brukte de terapeutiske metodene Loftus kritiserer i sine artikler. Jarl Jørstad, som var en nestor innenfor psykiatri i Norge, beskrev i en artikkel i ”Tidsskrift for norsk lægeforening” Hanne Dahls tilfelle som et av Norges best dokumenterte.

”Det finnes knapt nok det yrket, den type lovbrot, det psykologiske eller sosiale avvik som ikke har fått si historie og sin sjølvbiograf,” sier Steinar Gimnes i boka Sjølbiografiar. Skrift, fiksjon og liv. Jeg kjenner at jeg synes det er flott. For det er ikke bare de berømte, de som i sin tid allerede har nådd fram til et stort publikum med sine handlinger, sine meninger og sine liv som har historier å fortelle. Vi andre har også levd, og noen av oss har historier som kan være verdt å lytte til.

I flere år redigerte jeg innsendte historier fra virkeligheten for norske ukeblader. Hundrevis av fortellinger om menneskers liv leste jeg i løpet av de årene. Statistikker viser at historiene fra virkeligheten i flere tiår har vært de mest leste sidene i ukebladene. Om grunnen til dette sier statistikkene intet. Kanskje er noen av oss kikkere som liker et glimt inn i andre menneskers virkelighet, eller så kan det jo være at vi synes vi har noe å lære av andre menneskers erfaringer. Det er dette motivet mange selv bruker når de skriver. ”Hvis noen kan lære noe av å lese min historie, ” skriver de, da har visst mye av elendigheten hatt en hensikt. For det er mest elendighet det fortelles om, - om sorg og svik, lengsel og uoppfylte drømmer, men også innimellom en vakker kjærlighetshistorie, om to ungdomskjærester som finner tilbake til hverandre på aldershjemmet.

Det undrer meg ofte hva som får mennesker til å velge hvilken historie de vil fortelle om seg selv. Når kjennes noe så stort, så spesielt og så viktig at man ønsker å dele det med fremmede mennesker? Temaene går i bølger og er preget av tiden vi lever i. Aborter og grusomme svigermødre erstattes av seksuelle overgrep, utroskap og spiseforstyrrelser. Hevnmotivet er i blant til stede, og det stiller krav til kreativ redigering å la fortellerens stemme få bli igjen i teksten samtidig som historien endres så ofrene for forfatterens sinne ikke kjenner seg igjen.

Den selvbiografiske tekst er en problematisk teksttype. Det enkleste hadde kanskje vært å oppheve skillet mellom fiksjon og selvbiografiske tekster. Franskmannen Philippe Lejeune har spilt en viktig rolle i denne diskusjonen. Han sier at selvbiografien er en retrospektiv fortelling i prosa som en virkelig person forteller om sitt eget liv med vekt på det individuelle livet og personlighetens historie. Lejeune mener at det er leseren som får en tekst til å fungere. Forholdet mellom forfatter og leser beskriver han som en pakt forfatteren på tittelsiden inngår med leseren om navneidentitet mellom forfatter, forteller og hovedperson. Denne tilliten hevder han at må ligge implisitt i den selvbiografiske pakten.

Mitt oppdiktede land har Isabel Allende kalt sine memoarer. Hun sier at hun opplever det som en umulighet å være objektiv når hun skriver om sitt hjemland, Chile. Minnene hennes er selektive, farget av historier hun har hørt og livet hun har levd. Mytene og magien hun har vokst opp med, har formet henne og de bøkene hun har skrevet. Det individuelle liv og personlighetens historie, møter vi i memoarene. Likevel inngår ikke Isabel Allende en selvbiografisk pakt med leseren. Hun hevder ikke at teksten forteller en sannhet som kan verifiseres. Fortellingene er virkelige for henne fordi de er en del av hennes bakgrunn og hennes liv, og gjennom dem vil hun gi leserne en en større forståelse av de erfaringer som har vært med på å forme hennes forfatterskap.

Min morfar, den blinde komponisten og organisten Geburg Aasland skrev i 1968 sine memoarer I kamp med skjebnen. Der forteller han om hvordan han som liten, blind gutt var på bytur i Skien. Han hadde fått ny stråhatt, en kostbar gave, og var forferdelig stolt. Da ”hendte det at en hest kom forbi og tok en jafs av hattebremmen min, ” forteller han. I flere dager var den lille gutten utrøstelig. ”Og den dag i dag sørger jeg hver gang jeg tenker på hvor dypt jeg sørget.” Det er den voksne Geburg som sørger 75 år senere. Han sørger ikke over tapet av stråhatten. Han sørger over sorgen den lille gutten følte.

Jeg tenker igjen på mine barns fortellinger om meg som mor. Jeg bar ikke rundt på pianoer. Jeg sluttet å hoppe fallskjerm før sønnen min ble født. Likevel forteller disse historiene noe om mine barns virkelighet. Min datter var sikker på at hun hadde en mamma som var sterkere enn Pippi. Hun trengte aldri å være redd, for mammaen hennes kunne ordne opp i alt. Hun har båret med seg et minne som for henne speiler den sannheten. Sønnen min vokste for det meste opp uten en far, men moren hans var den modigste av alle. I tillegg var han forferdelig redd for at mammaen hans skulle trille ut over hele gresset og bli borte, forsvinne og la ham bli alene igjen.

En selvbiografisk tekst er ikke en kilde som skal brukes som bevis i en rettssak. En slik hensikt vil begrense fortelleren, hindre forfatteren i å fortelle om virkeligheten slik den fortoner seg fra det stedet forfatteren befinner seg når teksten skrives. Den selvbiografiske tekst kan derimot fortelle mye om det mennesket som har skrevet den.

En setning fra dagboken til en professor kan fortelle noe om henne. Elizabeth Loftus – divaen av de falske minner kalles hun i innvidde kretser – bærer med seg en fortid som kanskje får påvirke hennes forskning. Er det mulig å ikke la seg påvirke av livet man har levd? Jeg tror den tiden da en forsker kunne påberope seg objektivitet og nøytralitet, er forbi. Jeg vet ikke hvordan den seks år gamle Elizabeth som ble utsatt for seksuelle overgrep uten at det var noe å snakke om, eller fjortenåringen som fant eller ikke fant sin døde mor i svømmebassenget, er med i den voksne Elizabeths forskning. Men jeg vet at den seksti år gamle Elizabeth fortsatt kan gråte når noen snakker om moren, også når det skjer på en pressekonferanse.

Medienes fortellinger og barnevernets taushet - en bokomtale

Wenche Figenschow, Erik Ringberg, Merethe Ekanger:
Barnevern – medier og juss
Gyldendal Akademisk 2006

Medienes fortellinger og barnevernets taushet
En barnevernssak i Kvænangen i Troms var noen dager i september 2002 toppnyhet i medier over hele landet. Først ute var lokalavisen Framtid i Nord som 24 september avbildet Svanhild og hennes to barn på førstesiden under overskriften ”Barnevernet henter barna. Svanhild erklært psykisk utviklingshemmet.” Dagen etter blir leserne i Dagbladet og Nordlys fortalt den samme historien om den unge kvinnen som mister omsorgsretten til sine barn fordi hun scoret for lavt på en IQ-test. NRK kringkaster historien til sine lyttere samme morgen, og i løpet av dagen har både NRK og TV2 fjernsynsteam på vei til Kvænangen, en kommune fire timers kjøring fra Tromsø. I løpet av kvelden kan seerne møte Svanhild og barna både på Dagsrevyen og TV2-nyhetene. Ved hjelp av mediene har leserne blitt presentert for en fortelling der de gode kjemper mot de onde, og mens Svanhilds støttespillere møter mediene med sterk kritikk av barnevernet, svarer alle instanser innenfor barnevernet på kritikken med å vise til taushetsplikten. På lederplass skriver Hilde Haugsgjerd i Dagsavisen 28 september at offentlighetens møte med denne saken er en demonstrasjon av ”dårlig journalistikk, et usynlig barnevern og feige politikere.”

Boka Barnevern – medier og juss tar utgangspunkt i Kvænangen-saken og er et resultat av en dialog mellom representanter for tre ulike yrkesgrupper som alle på ulike plan er involvert i barnevernssaker. Fra hvert sitt ståsted har Journalist Merethe Ekanger, jurist Erik Ringberg og sosionom Wenche Figenschow – alle med omfattende erfaring fra barnevernssaker - skrevet en bok der de ønsker å vise nødvendigheten av og mulighetene for et åpnere barnevern. Boka er kanskje først og fremst ment å bidra til refleksjon og debatt og viser hvordan manglende samhandling mellom ulike aktører kan bidra til uheldige resultater, der barna, som selv ikke har en stemme, blir de skadelidende.

Når barnevernets legitimitet er avhengig av publikums forståelse og tillit, blir det et problem at barnevernet viser til taushetsplikten og unnlater å kommentere enkeltsaker. Dagens taushetsplikt og hensynet til personvernet er et hinder når mediene ønsker innsyn i enkeltsaker. Forfatterne spør om det kan være slik at barnevernet i for stor grad fokuserer på de begrensninger taushetsplikten gir i stedet for å fokusere på hva de kan fortelle uten at den brytes? For barnevernet er det viktig å huske at de for eksempel ikke har taushetsplikt om måten de arbeider på.

Forfatterne påpeker også at barnevernssaker er vanskelige fordi de utfordrer demokratiet og sier at vi som samfunn ikke har funnet ”gode løsninger på den kompliserte og uverdige konflikten mellom enkeltpersoners rett til offentlig å kritisere myndighetene, medienes plikt til å bidra til offentlige debatter av samfunnsmessig betydning og barnevernets plikt til å tie.”

Medienes vurdering og bruk av kildekritikk i Kvænangen-saken ble diskutert på Svarte Natta (2003) og SKUP (2004). Mange var kritiske til medienes kildebruk og mente at enkelte hadde gått ut av sin journalistrolle og i stedet opptrådte som Svanhilds advokat. Da lagmannsretten åpnet dørene for mediene i 2003, fikk de som hadde skrevet om saken, for første gang høre barnevernets hele og fulle versjon. For Svanhild ble resultatet at hun vant pressen og opinionen, men tapte i tre rettsinstanser. I et intervju sa advokat Leif Strøm, som underviser ved flere høyskoler i helse – og sosialfag, at den Kvænangen-saken mediene hadde presentert, var en helt annen enn den rettsvesenet behandlet. I sine domspremisser kom Hålogaland lagmannsrett med kritikk av blant annet medienes gjenfortellinger.

Forfatterne mener at denne kritikken synliggjør behovet for offentlige møteplasser mellom foreldre, barnevern, advokater og presse i barnevernssaker og sier at et åpnere barnevern vil være positivt både for barna, foreldrene og barnevernet selv.

Forfatterne har intervjuet en rekke aktører i Kvænangen-saken og viser hvordan en enkelt sak kan bestå av mange fortellinger som alle oppleves som sanne for dem de gjelder. Ved å bruke en oppsiktsvekkende sak som de fleste aktuelle lesere av boka allerede har dannet seg et bilde av, kan de få leserne til å reflektere over sitt eget møte med Kvænangen-saken. Barnevern – medier og juss er nyttig lesning både for journalister, informasjonsarbeidere og ansatte i barnevernet. Den er oversiktlig og balansert i sin fremstilling og kan bidra både til økt kunnskap og forhåpentligvis en debatt i det offentlige rom både om presseetiske spilleregler og om barnevernets ansvar til å informere publikum, til beste for de barna som er avhengige av gjensidig tillit mellom barnevernet og resten av samfunnet

Isis - historien om en katt

Jeg vil fortelle deg historien om min beste venn. Hele historien kan jeg ikke fortelle deg, for den er ikke levd ennå. Isis er bare ett år gammel, så det er ikke mulig for noen å si hvordan det vil gå den videre i livet.
Isis er en katt, og det hører du vel på navnet. Selv om en gudinne fikk navnet først, så synes jeg det er et kattenavn. Kattenavn må ha s-lyd synes jeg. Hvis du vil skrive Isis i morsealfabet, kan du bare skrive ti prikker, så har du det.
Det begynte sånn at mamma sa jeg skulle bytte skole. Mamma får sånne ideer noen ganger. Hun bare bestemmer seg for noe, og da bestemmer hun seg helt og fullt. Da snur hun meg mot seg og holder meg i skuldrene og sier navnet mitt med rolig stemme, og da vet jeg at det hun skal si er så viktig at jeg må høre etter. Hun sa at på denne skolen kunne jeg få lese og skrive så mye jeg ville uten at noen ville si at det gikk for fort. Jeg kunne lese bøker om egyptologi hver eneste dag, og de hadde til og med en lesekrok der barna kunne få sitte i ro og fred. Når barna skulle ut, fortalte mamma, ble de voksne med og passet på at ikke noe farlig skjedde. Det er en liten skole, sa mamma. Du får det bra der.
Jeg vet ikke hvorfor mamma tror hun vet hva som er bra for meg. Selv vet jeg ikke hva som er bra for noen. Men mamma sa det lureste hun kunne si. Hvis du begynner på den skolen, skal du få en katt, sa hun. Med en gang kan du få den, så dere blir godt kjent før skolen begynner. Jeg fikk lov til å tenke på det, men både hun og jeg visste at jeg ville si ja. En katt var jo det jeg ønsket meg mer enn noe annet.
Vi dro for å hente katten som bodde i Enebakk og var ni uker gammel. Jeg hadde ikke bestemt meg for noe navn ennå. Egyptisk med s, det var sikkert, men jeg visste at jeg måtte se katten før jeg kunne si noe mer. Det lå fem puser i en kurv i kjøkkenet i hytta i Enebakk, og jeg kunne velge fritt hvilken jeg ville ha. Sånne valg, vil jeg gjerne få sagt, er det aller verste jeg vet. Men hun som passet på kattungene sammen med kattemoren, hun var til veldig god hjelp. Hvis du vil ha den som ligner mest på deg selv, som er stille, men nysgjerrig, da skal du velge denne, sa hun og løftet opp den svarteste av alle kattene. Helt svart var den ikke, for på nesen hadde den en liten hvit flekk, men det var det hele. Resten av katten var like svart som håret til mamma. Dette er en jente, sa hun som passet på kattungene. Da visste jeg med det samme at katten skulle hete Isis. Det kan du vel tenke deg selv, at det er det fineste navnet jeg vet. Ti prikker og den stolteste gudinnen i Egypt. Jeg tenkte at en så fin katt med et så fint navn, det var som å ha en gudinne hjemme hos seg selv.
Om kvelden lå Isis i sengen min, og jeg fortalte den om Isis fra Egypt. Gudinnen Isis var tilbedt over hele Egypt. Hun ble kalt Gudmoren fra landene i sør og i nord, Livets mor og Jordens dronning. Hun kunne fortrolle alle gudene så de fortalte henne deres dypeste hemmeligheter, og hun kunne uttale alle de hemmelige ordene. Å uttale ordene riktig var viktig i Det gamle Egypt, men det vet du vel fra før. Med ordenes magi kunne Isis beskytte alle som trengte det. Hun var en stjernegudinne, den beste av dem alle.
Da Isis og jeg våknet om morgenen, kunne jeg se at Isis hadde forstått alt jeg hadde fortalt. Jeg tror den hadde drømt at den var Isis fra Egypt og at den kjente seg stolt og glad og sterk. Du tror kanskje ikke en katt kan føle seg som en gudinne, men jeg så at Isis gjorde det. Vi var sammen hver dag, Isis og jeg. Jeg ga den en pute av blå silke og på veggen over kurven hang jeg et papyrusbilde av Isis fra Egypt. Om kvelden leste vi i bøkene mine om Egypt, og vi snakket om Ra og Horus og hvilke navn vi skulle gi kattungene hennes. Jeg tenkte at Isis, katten min, Livets Mor og dronningen over alle guder, ville få mange barn. Jeg tror hun gledet seg til det.
Da høstferien kom, reiste vi til Malta for å besøke mammas familie. Isis kunne ikke bli med. Jeg skjønte det. Onkelen min skulle passe henne. Han er grei nok, han. Selv om han sier at i Kina spiser de katter, så mener han ikke noe med det. Han ville i hvert fall ikke spise Isis. Når jeg er i Malta, er jeg travelt opptatt. De snakker en slags arabisk der, og det må jeg lære meg til jeg skal til Egypt og besøke Dronningenes dal, så det er nok å gjøre med å øve og øve så språket blir riktig. Det gjelder å lære alle de hemmelige ordene. Men jeg tenkte på Isis hver dag, og jeg sendte en tekstmelding hver kveld og sa god natt. En dag fikk mamma tekstmelding fra onkel. ”Et lite kjønnsskifte”, skrev han, ”katta har baller. Glemte dere å sjekke?” Mamma og pappa lo. De skjønte visst ikke alvoret. Jeg tenkte bare på Isis. Da jeg skulle legge meg om kvelden, begynte jeg å gråte. Det var så forferdelig trist. Hva skjer med den stolteste gudinne når gudinnen plutselig blir mann? Mamma tekstet til onkel og sa at han ikke måtte fortelle Isis at den ikke lenger var dame. Hun skjønte det var best at jeg fortalte det selv.
Noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, var å fortelle Isis at den ikke var dronningen over alle guder, men at den bare var en katt som var en mann med baller. Hvis noen lar en leve i troen på at man er helt spesiell i verden og så tar fra en den troen igjen, da kan man jo bare bli fryktelig lei seg.
Det var vanskelig for meg å vite hvordan jeg skulle oppføre meg mot Isis etter at den sluttet å være en gudinne. Du merker vel at jeg sier den og ikke hun eller han. Da forstår du kanskje at det er fordi jeg ikke kan si verken hun eller han når jeg snakker om Isis. Inne i hodet mitt sier jeg fortsatt hun, - hun, Isis, gudinnen over alle gudinner. Men hvis jeg sier det så noen hører det, da erter de både meg og Isis. Derfor skriver jeg den, selv om jeg sier hun i hjertet mitt.
Det var ikke sånn at Isis hadde forandret seg da vi kom tilbake fra Malta. Isis var jo den samme, på en måte. Den likte fortsatt å ligge i sengen min og kose, og den elsket den blå silkeputen sin. Men jeg visste ikke lenger hvilke historier jeg skulle fortelle når vi hadde lagt oss om kvelden. Jeg ville jo at den skulle være stolt over sin arv, og nå hadde den mistet arven, så hva skulle den være stolt over da?
En kveld da jeg skulle legge meg, kom ikke Isis da jeg ropte på den. Hele natten ble den ute, og selv om den fortsatt ville ligge i sengen min om natten av og til, var det ofte den gikk til døren og ville ut. En gang ble den borte i tre dager før den kom hjem, og mamma sa at den kanskje hadde fått en kjæreste. Da skjønte jeg langt inn i magen at Isis var en gutt, en gutt som var forelska i en kattedame og ikke en gudinne som skulle få de vakreste små kattebarn. Jeg kjente at jeg ble skikkelig forbanna, forbanna på Isis og på den damen som hadde lurt meg og sagt at Isis var en jente.
Når jeg blir skikkelig forbanna, da blir jeg fryktelig hissig. Med en saks klippet jeg i stykker den blå silkeputen før jeg rev ned papyrusbildet fra veggen. Jeg sparket i døren og ropte kjempehøyt helt til mamma holdt meg i skuldrene og snakket med den stemmen bare mamma har.
Mamma sa at jeg hadde gitt Isis den fineste gave noen kan få. Hun sa at jeg ikke hadde lurt Isis da jeg fortalte den om gudinnen den har arvet navnet sitt fra. Isis er stolt og glad og sterk, sa mamma. Isis er den fineste katten i universet. Så fin er Isis fordi du har fortalt den de vakreste historier og tatt vare på den og elsket den. Det er ikke viktig om Isis er gutt eller jente. Alle trenger like mye kjærlighet. Alle trenger å tro på seg selv. Isis er din beste venn. Det blir ikke viktigere enn det.
Da gråt jeg fryktelig, kan du tro. Jeg gråt fordi alt var i orden enda jeg hadde trodd alt var ødelagt og fordi jeg hadde klippet i stykker den blå silkeputen og fordi mamma er den snilleste i verden som forstår alt selv om jeg ikke klarer å forklare det til henne.
Den natten lå Isis i senga mi, og jeg fortalte den mer om gudene fra Egypt, om templene i Abu Simbel og i Luxor og om huskatten Bast som noen ganger ble en krigende løve. Sånn er det med Isis også. For det meste liker den å være hjemme sammen med meg, men noen ganger blir den som en krigende løve som vil ut på jakt. Isis lå helt stille og malte og hørte på, og da jeg slutte å fortelle, dyttet den meg med poten for at jeg skulle fortsette. Isis kan på en måte snakke. Vi forstår hverandre kan du tro.
Nå har det skjedd noe ganske forunderlig. Isis har fått kattunger. Nei da, jeg mener ikke at Isis er blitt dame, men Isis har blitt pappa. En av de kattungene ser ut akkurat som Isis, nesten helt sort med en hvit flekk på snuten. Du kan bare ikke tro hvor søt den er. Om tre uker flytter den kattungen hjem til oss. Jeg har funnet navn til den allerede. Den skal hete Miwbis. Miw betyr katt på egyptisk og bis betyr bare. Så da blir det "bare en katt". Fint navn, ikke sant? Så kan den være gutt eller jente, med eller uten baller, akkurat som den vil. Og jeg skal fortelle den om universet og om stjernene og planetene og om alt det vidunderlige. Da får jeg to bestevenner, men ingen skal ta plassen fra Isis. Miwbis skal få sin egen plass, og enda er det plass til flere.

Kjønnstrøbbel på ønskelisten - Jonas og drømmen om Baby Annabelle

Jonas, en gutt jeg har et nært forhold til, ga meg nylig en ønskeliste for sin niårs fødselsdag. I forveien hadde jeg tenkt at den listen ville jeg ikke bry meg så mye om i år. Han har mer lego, dataspill og DVD-filmer enn noe barn kan trenge. I år ville jeg prøve å kjøpe en presang som var annerledes, som ikke bekreftet de forestillinger jeg trodde Jonas hadde om seg selv som et kjønnet menneske. Det er en mild overdrivelse å si at jeg ble overrasket da jeg oppdaget at Jonas øverst på sin ønskeliste hadde skrevet ”Baby Annabelle fra Zapf”. Jeg hadde sett denne dukken i en tv-reklame. Reklamen insisterte på at den var som en ekte baby som tisset, gråt og pustet. Bare en snill mamma kunne ta vare på en slik liten baby, fortalte reklamen. Dukken ble i reklamen vist kledd i rosa med en omsorgsfull mamma, også i rosa klær, ved sin side. Målgruppen for reklamen var uten tvil småjenter og dem som måtte ønske å gi dem gaver. Noen dager etter at listen var overlevert, så Jonas og jeg på TV sammen. Da Baby Annabelle-reklamen ble vist, fortalte Jonas meg at han ønsket seg den dukken noe helt forferdelig, mer enn noe annet i hele verden.

I mitt møte med ønskelisten til Jonas og hans utsagn om hvor gjerne han ville ha denne dukken, begynte jeg, i min undring, å reflektere over hans opplevelse av seg selv som kjønn. Hva slags begjær og hvilke følelser kunne få en snart ni år gammel gutt som ikke har søstre og aldri har lekt med dukker, til å ha en babydukke på ønskelistens førsteplass? Forteller dette ønsket meg noe om hans kjønnsidentitet? Er Jonas forvirret i forhold til denne identiteten? Har han reflektert over det uvanlige i ønsket sitt, og er begjæret etter dukken større enn motforestillinger som har dukket opp i refleksjoner han eventuelt har gjort seg?

I håp om å finne svar på noen av mine spørsmål, gikk jeg til kjønnsforskningen for å se om den kunne fortelle meg noe om hvordan vi definerer eller identifiserer oss selv som kjønnede mennesker.

Den magiske blokken
Professor i kvinne – og kjønnsforskning, Harriet Bjerrum Nielsen, har skrevet om kjønnsidentitet i artikkelen ”Den magiske blokk” fra 1993 . Her introduserer hun et skille mellom kjønnet subjektivitet og kjønnsidentitet. Hun sier at den kjønnete subjektiviteten er den kjønnete væren i verden som består av ureflektert og til dels også ubevisst kjønn. Mens ureflektert kjønn er den måten kjønnet er til stede som bakgrunn når man reflekterer over noe annet, kan kjønnsidentiteten defineres som det reflekterte kjønn, den måten subjektet ser seg selv som kjønn.

De fleste av oss lever vel i en hverdag der kjønn finnes som et bakteppe for våre handlinger, uten at vi til enhver tid reflekterer over de normer eller forventninger som ligger til grunn for at vi handler som vi gjør. I våre daglige gjøremål er vi oss ikke bevisst om det er biologi eller en sosial og kulturell konstruksjon som definerer oss som kjønn, og ofte opplever vi ikke at kjønn har betydning for vår væremåte. Et barn på ni år vil i liten grad reflektere over at hans handlinger må tilpasses samfunnets normer. Likevel vil barnet ubevisst ha mottatt en rekke signaler om hvordan gutter og jenter møtes av ulike forventninger i forhold til utseende, klær, oppførsel og interesser. Jonas har penis, kort hår, kler seg aldri i skjørt eller kjole er en racer på data og intenst opptatt av Pokemon. Jonas er gutt. I blant har han måttet reflektere over sin kjønnsidentitet. Jonas elsker å ri, men han er den eneste gutten i stallen. Det har undret ham fordi det i liten grad bekrefter hans forestillinger om krigere og riddere til hest, i rustning og med sverdet høyt hevet. På skolen har han fått beskjed om at ”det er bare jenter som liker hester”. Dette har ikke ført til at Jonas har sluttet å ri, men han har sluttet å snakke om det på skolen. Han forteller ikke lenger noen hvor høyt han elsker ”verdens vakreste ponny” Tommelise.

Bjerrum Nielsen sier at det bilde man har av seg selv som kjønn, kan være helt eller delvis ute av tritt med den kjønnete subjektiviteten. Hun viser til den danske kulturhistorikeren Johan Fjord Jensen som sier at denne dobbeltheten også gjelder kulturbegrepet. Det innebærer at vi definerer hvem vi er gjennom kulturprodukter samtidig som kultur også er det vi bevisstløst er, uten at vi gjør det til gjenstand for refleksjon. Kultur er både noe vi har og noe vi er, og disse definisjonene må forstås komplementært forbundet.

Jonas er tydelig klar over at det ikke er i tråd med forventninger til ham som gutt at han ønsker seg Baby Annabelle. Han sier ikke at han synes det er flaut eller jentete, men forteller at dukken skal bo i en seng i klesskapet, der den også skal ha sine bleier og sine klær. – Så får den liksom sitt eget rom, forklarer han. Min tolkning av det han sier, er at gjemt i klesskapet vil ingen tilfeldig besøkende oppdage at han er eier av en stor babydukke. Dette ønsket om å gjemme dukken, bekrefter for meg at Jonas er klar over at de produkter han omgir seg med, sier noe om hvem han er. Han har reflektert over seg selv som gutt i verden og ønsker ikke å bli definert gjennom sin lek med Annabelle. Når Jonas ser seg selv som kjønn gjennom andres blikk, ser han en gutt. Betyr dette så at Jonas har to motstridende bilder av kjønn på det Bjerrum Nielsen kaller sitt skriveblad?

Bjerrum Nielsen viser til et begrep hos Freud der det psykiske apparat beskrives som en magisk blokk bestående av en bløt vokstavle og et tynt blad som det skrives på . I voksen vil sporene finnes, om enn ikke alltid så synlige, også når bladet løftes bort. Voksen som før bare var et biologisk gitt potensiale, blir gjennom innskriftene til subjektivitet. Det at de ulike innskrifter skrives på samme blokk gjør det klart at de dels ”vil snakke i munnen på hverandre”, dels vil kreve ulik og i visse tilfeller ”særlig belysning” for å bli synlige, og endelig at det hele tiden kan skrives nye tilføyelser også med gamle skrifttyper. På den måten vil barndommens innskrifter ikke være bestemmende for senere innskrifter, men vil likevel kunne rekonstrueres som del av en sammenheng i etterhånd.

Jonas er ennå ikke ni år. Det betyr ikke at hans vokstavle ikke allerede inneholder avtrykk av en rekke innskrifter. Kan det være slik for ham at hans ulike innskrifter snakker i munnen på hverandre og at en situasjon har oppstått som har gitt en av disse innskriftene en så særlig belysning at drømmen om Baby Annabelle har oppstått som et resultat av dette?

Jacques Lacan og den symbolske orden
I følge den franske poststrukturalisten og psykoanalytikeren Jacques Lacans teori oppstår det menneskelige jeg i speilfasen når barnet gjenkjenner seg selv i speilet. Før dette har ikke barnet noen forestillinger om å være et enhetlig jeg, men opplever seg som fragmentert. I følge psykoanalytikeren Siri Gullestad kan denne speilingen ikke bare forstås som barnets møte med seg selv i speilet, men som et møte med den andres blikk. Barnet finner seg således som en representasjon gitt av en annen. Jeg`et defineres av de andre og fører til fremmedgjøring. Gullestad sier i sin doktorgradsavhandling om autonomibegrepet at ”prisen for samlingen av jeg`et til en helhetlig gestalt er en grunnleggende samling av subjektet. Denne spaltning kan aldri oppheves, men vil representere en mangetilstand i individets tilværelse” Jeg`et vil i følge Lacans teorier alltid være avhengig av andres definisjon. Men gjennom å trå inn i den symbolske orden, de sosiale og språklige strukturene, blir mennesket konstituert som menneske, individet blir subjekt, og kulturen får herredømme over naturen. Fordi Lacans teori ikke gir rom for individuelle forskjeller, kan den sies å være en teori om mennesket, ikke om mennesker, en antropologi snarere enn en psykologi. Det er således en allmennmenneskelig skjebne å føle seg innesperret i en definisjon gitt av andre.

Jonas har diagnosen Asperger syndrom. Han anses for å være en usedvanlig godt fungerende gutt med en nevrologisk forstyrrelse som befinner seg innenfor autismespekteret. Vi har sett at Jonas har vist at han har en forståelse av andres definisjon av gutt som begrep og identitet. Som barn med diagnosen Asperger syndrom er han en iherdig iakttager av andre menneskers atferd, men har problemer med å tolke og forstå det ikke-konkrete, det symbolske og det metaforiske. Betyr det at han har hatt problemer med å forstå seg selv som en representasjon gitt av en annen? Kan dette ha gjort det vanskelig for ham å trå inn i det Lacan kaller den symbolske orden, der individet blir subjekt og kulturen får herredømme over naturen. Er en mangetilstand i tilværelsen mer komplisert for ham enn for andre?

Om å være den andre
Da Simone de Beauvoir skrev Det annet kjønn, var det som en følge av at hun spurte seg selv om hva det hadde betydd for henne å være kvinne. Hun hadde ikke ventet å få det svaret hun ga seg selv. Før spørsmålet ble stilt, trodde hun ikke det hadde hatt noen særlig betydning. Da hun svarte, ble svaret Det annet kjønn. Beauvoir hevder at hun som kvinne er tvunget til å definere seg selv som et kjønnet vesen, men at en mann ikke behøver å gjøre det samme. Mens kvinnen taler ut fra en kjønnet kropp, blir mannen ikke oppfattet som et individ av et bestemt kjønn, men får være et menneske. Således blir kvinnen den andre.

Jonas er i forhold til å være barn vant til å bli definert som den andre. Han er den som ikke forstår den sosiale leken, den som ikke deltar i fotball, og den som ikke forstår det språklige spillet. Han står utenfor de fleste tolkningsfellesskap og har aldri møtt andre barn som deler hans måte å fungere på. Det normale han ser seg selv som den andre i forhold til, er ikke dikotomien jente eller gutt, men det normale barnet, - barnet uten Asperger syndrom, barnet som skjønner hva som foregår i det sosiale fellesskapet, barnet som er integrert i den samfunnsskapte orden.

Det meste av kjønnsforskningen og teoriene innenfor denne tar utgangspunkt i autonome voksne. Barns erfaringer og handlinger som kjønnede mennesker har i liten grad blitt synliggjort. I boka Gender Play presenterer Barrie Thorne en analyse av hvordan kjønn konstrueres blant jenter og gutter i barneskolen. Hennes konklusjon er at barn er aktive aktører som skaper og gjenskaper kjønn gjennom aktivitet og interaksjon.

Jeg minnes en samtale Jonas og jeg hadde da jeg for noen år siden hentet ham i barnehagen.
- Jeg har fått en venn, sa han. – Vi leker Løvenes Konge sammen. Han er så snill.
- Hva heter vennen din, da? spurte jeg.
- Han heter Sandra, svarte Jonas.
- Å, ja, sa jeg. - Sandra er et fint jentenavn.
- Sandra er en gutt, svarte Jonas.- Han har kort hår og går i bukser og sparer på Pokemonkort. Han er en gutt.
Da Jonas forsto at han hadde tatt feil, at hans nye venn var en jente og ikke en gutt, ble han fortvilet og sint. Hans sinne handlet ikke om at han ikke ville leke med jenter eller at han på noen måte så jenter som mindreverdige. Årsaken til hans fortvilelse var at han ikke hadde sett forskjell. Han hadde tatt i bruk de kodene han kjente for å identifisere et kjønn, og de hadde ikke vært tilstrekkelige. Jonas fortsatte å leke med Sandra. Hver dag i flere måneder iscenesatte de Løvenes konge, Jonas som Simba og Sandra som Kala. Da de valgte å spille rollene som gutteløve og jenteløve, var Jonas ikke klar over at de valgte de rollene som representerte deres eget kjønn. Han hadde således ikke noe forhold til at han i denne leken var deltaker i en interaksjon med et annet barn der kjønn ble gjenskapt i en aktivitet.
Språkets betydning
Poststrukturalistene tok utgangspunkt i strukturalisten Saussures språkteori som legger vekt på at språk ikke avspeiler virkeligheten, men konstruerer den. I videreføringen av Saussures teorier mener poststrukturalistene at når samfunnet kan sees som tekst, så dreier disse tekstene seg om et språk som er gjennomsyret av maktens diskurser.

Poststrukturalistiske perspektiver understreker at makt-viten relasjoner og den dynamikken som finner sted i det skiftende, foranderlige og fleksible også har betydning i studiet av barn og kjønn. Den australske forskeren Bronwyn Davies bruker poststrukturalistisk teori og diskursanalytisk innfallsvinkel når hun utforsker barns konstruksjoner av tradisjonell maskulinitet og feminitet. Hun sier at barn oppfattes som ufullstendige personer som ennå ikke forstår den moralske og samfunnsmessige orden. Mye av sin kunnskap får de når de blir fortalt at de har feilet. I denne prosessen vil barn oppleve både frykt og redsel for at noen skal frata dem status ved å oppdage at de gjør feil.

Et barn med Asperger syndrom vil oppfatte språket svært konkret. Ord som alltid og aldri vil bli tatt bokstavelig. Abstraksjon og manglende presisjon blir tålt bare i liten grad. Ofte vil barnet ikke oppfatte at konteksten vi bruker ord i har betydning for vår forståelse. De kjenner ikke de ulike språkspillene vi omgir oss med. Dette vil innebære at barnet ikke vil oppfatte de små nyansene i språket eller undertekstene de fleste av oss bruker når vi kommuniserer med hverandre. Når andre barn sammen skaper og utfordrer kjønnsmønstre ved hjelp av språk og aktiviteter, vil barnet med Asperger syndrom stå på sidelinjen uten å kunne ta del i de forhandlinger som finner sted i språket. Vi har sett hvordan Jonas ble ulykkelig da han tok feil i sin identifikasjon av en lekekamerats kjønn. Hvis han blir utfordret i forhold til om hans oppførsel er i overensstemmelse med forventninger til ham som gutt, vil han ikke kunne argumentere, forhandle eller forsvare seg. I stedet vil han lett kunne bringes til taushet og økt isolasjon.

Både personer i fiksjonslitteratur såvel som i den virkelige verden er forbilder og ressurspersoner når barnet konstruerer seg selv som det kjønn de tilhører. Barn med Asperger syndrom vil ofte ha vanskelig for å leve seg inn i den konstruerte virkeligheten de finner i skjønnlitteratur. I stor grad vil de fortrekke å lese faktabøker. Således vil karakterer i fiskjonslitteraturen i liten grad påvirke deres forståelse av det feminine og det maskuline. Når Jonas likevel levde seg inn i Løvenes konge og iscenesatte filmen i sin lek, var det som en repetitiv speiling av filmen, ikke som en iscenesettelse der han brukte sin egen fantasi.

Det annet kjønn kan sees som en tekst som befinner seg mellom den gamle og den nye feminismen, slutten på den tiden da kjønn var et klart definert begrep, begynnelsen på en tid som etter hvert ble preget av begrep som a third sex, she-man og genderfuck. Det kan være vanskelig å forestille seg noen teori om kjønnet som etter 1949 er upåvirket av Simone de Beauvoirs tenkning.

Julia Kristeva er en av de franske feministene som er forankret i potstrukturalistisk teori. I arven etter Simone de Beauvoir bærer hun med seg en holdning til at det ikke eksisterer noen kvinnelig eller mannlig essens, men i motsetning til henne tar hun utgangspunkt i Lacans teori om det ubevisste og førspråklige . Kristeva som i tillegg til å være litteraturforsker og språkteoretiker, også er psykoanalytiker, mener at det er en smertefull prosess å bli et subjekt, dvs å bli sosialisert inn i språket eller den symbolske orden. Kristeva mener at det før-språklige ikke er totalt fraværende i språket, men kan komme i form av en revolusjonær energi eller følelse og true den symbolske orden. Hun hevder også at barnet ubevisst kan identifisere seg med det mannlige (symbolske) eller kvinnelige (semiotiske/før-språklige). Fordi femininitet og maskulinitet er sosialt konstruert og ikke biologisk betinget, finnes begge muligheter for begge kjønn, sier Kristeva.

Iscenesettelse av kjønn
Både Jacques Lacan og Michel Foucault står sentralt i den poststrukturalistiske forståelsen av kjønn. Den amerikanske kjønnsforskeren Judith Butler henviser til Foucault når hun i sin artikkel om ”Imitasjon og kjønnsulydighet” sier at ” identitetskategorier er tilbøyelige til å fungere som redskap for regulative regimer, enten som normaliserende kategorier i undertrykkende strukturer eller som utgangspunkt for en liberalistisk bestridelse av nettopp slik undertrykkelse.” Butler oppleverer identitetskategorier som irriterende, som uforanderlige barrierer. Hun ser dem som åsted for uunngåelig trøbbel.

I min reaksjon på drømmen om Baby Annabelle ser jeg at jeg selv er offer for identitetskategoriene. I mitt forsøk på å forstå Jonas har disse kategoriene også for meg blitt åsted for trøbbel. I denne trøblete posisjon spør jeg, påvirket av Foucault, om det kan være slik at oppdelingen i to kjønn, det feminine og det maskuline, er en konstruksjon, og hvordan er i tilfelle disse konstruksjonene blitt etablert som allment aksepterte sannheter? Kan det være slik at et barn som Jonas, et barn som ikke så lett lar seg sosialisere inn i den kjønnsrolle som forventes av ham, har større mulighet til å velge kulturprodukter ut fra egne behov, og til å bli den han som menneske i verden, med sine iboende muligheter og forutsetninger, er ment å være?

Foucault utfordrer de kriterier man vanligvis bruker, ikke bare til inndeling av kjønn, men også til å begrense dem til to. Han sier i ”Seksualitetens historie” at vi i noen århundrer har hatt en tilbøyelighet til å spørre kjønnet om hva vi er. Han sier at dette spørsmålet ikke så meget har vært rettet til kjønnet som natur, men til kjønnet som historie eller betydning eller til kjønnet som diskurs. Foucault spør hvorfor vi bedriver denne jakten på sannheten om kjønnet, om hvilke maktspill det er som forutsetter eller muliggjør denne jakten. Bortsett fra den nytelse kjønnet gir oss, hva er det vi forlanger av det som gjør at vi holder på på denne måten?

Igjen føler jeg meg truffet. Hvilke holdninger hos meg selv har fått meg til å skulle jakte på sannheten om Jonas sin opplevelse av seg selv som kjønn? Spiller det noen rolle hva han velger å leke med? Kan jeg ikke bare la ham være i fred og glede meg over at han ikke lar seg styre av omgivelsenes forventninger til hans rolle som gutt? Jeg kjenner at det er både bekymringen og nysgjerrigheten for Jonas som påvirker meg i det som er blitt, kanskje ikke jakten på sannheten, men jakten på en forståelse, en forklaring.

Judith Butler sier at hun føler glede over de ustabile kategoriene og at det for henne ikke finnes et primært kjønn, men en rekke iscenesettelser og imiteringer som ikke har en original. Forestillingen om originalen blir en virkning av imitasjonen. Butler understreker at hun har forståelse for at en slik tankegang kan være vanskelig å akseptere når hun sier at sosialt kjønn (gender) ikke er en iscenesettelse som et forutgående subjekt velger å framføre, men performativt i den betydning at det konstituerer som en virkning nettopp dette subjektet som det tilsynelatende uttrykker. Hun anser at denne vanskelighet er resultat av en tendens til å tenke seksualitet og gender som, indirekte eller direkte, uttrykk for en psykisk virkelighet forut for gender og seksualitet.

Hvis Jonas har latt seg påvirke så sterkt av en reklame som i sin iscenesettelse av kjønn, bekrefter de mest tradisjonelle forestillinger om feminitet, betyr det at dette er en av mange iscenesettelser og kategorier av kjønn han kan identifisere seg med? Er en av disse kategoriene for ham et liv i rosa eller et lykkelig resultat av kjønnets bortfall? Er jeg selv så fanget av diskursens makt at jeg i dette fangenskapet bekymrer meg i stedet for som Butler å kjenne en glede og en befrielse? Finnes det noen måte de ulike teoriene om kjønn kan gi meg en større forståelse av det jeg opplever som en trøblete ønskeliste?

Fra Simone de Beauvoir via Lacan og de franske feminister fram til Michel Foucault og Judith Butler, finner jeg at diskursen om kjønn endrer seg og at dikotomien biologisk og sosialt kjønn i stadig større grad går i oppløsning. Kanskje er det mulig å se de franske feminister som poststrukturalister og Judith Butler som postmodernist? Hos henne er det fragmenteringen av kjønnet, overflate framfor dybde og de små fortellinger framfor de store historiene som gjelder. Butler kritiserer store deler av poststrukturalistisk teori for å ha en essensialistisk forestilling om kjønn som grunnlagt i dype, psykiske mønstre. Denne forestillingen ønsker hun at de skal forlate til fordel for en argumentasjon om kjønnsidentitet som iscenesettelse og performativitet som kan føre til frigjøring fra de undertrykkende kjønnsidentitetene.

Kan jeg i min forståelse av Jonas se på han som en barn av postmodernismen, et fragmentert barn som er mer opptatt av performativitet og de små fortellinger enn av de store linjene? Jeg tror ikke jeg kan det. Jonas har som et barn med Asperger syndrom stort behov for å gå i dybden. Et av kjennetegnene ved disse barna er deres intense fokus på deres særinteresser. Jonas er meget opptatt av verdensrommets beskaffenhet og har bred kunnskap om verdenshistorie som han tillegger stor betydning. Kanskje er det nettopp her min uro ligger. Jeg kan være redd for at han skal gjøre Baby Annabelle til sin nye særinteresse.

En fenomenologisk tilnærming
Nå går jeg tilbake dit jeg begynte, til Harriet Bjerrum Nielsen, den magiske blokken og identitetsbegrepet. I hennes artikkel opplever jeg å møte en pragmatisk og kanskje fenomenologisk tilnærming til mennesket som kjønnet. I fenomenologien er menneskers erfaringer gyldige som kunnskap. Som mennesker utsettes vi alle for erfaringer, for samfunnets diskurser, for kulturprodukter som definerer oss og som vi definerer oss selv i forhold til. Min opplevelse er ikke at Bjerrum Nielsen tar avstand fra poststrukturalismen når hun spør hvordan man kan formulere en psykologisk teori om subjektet som er forenlig med en forståelse av variasjon og forandring og hvordan vi griper dialektikkene mellom subjektivitet, diskurser og identitetsarbeid.

Bjerrum Nielsens sier at den kjønnete subjektiviteten ikke er noe bestemt, men blir til noe bestemt for hvert enkelt individ. ”Det normative er skjult bakgrunn for det deskriptive, samtidig som det deskriptive er forutsetningen for at vi kan være normative. (…) Det ene er bakgrunn for det annet, og det annet for det ene.” I denne formuleringen finner jeg en likhet med noe den franske forfatteren og poststrukturalisten Hélène Cixous sa da hun holdt foredrag om boken hun ikke skrev ved Universitetet i Oslo. Cixous sa at ordene finnes et sted i kroppen, og at bak det ene ordet finnes et annet. Hun sa at ordene, setningene og sammenhengene finnes på den andre siden av den andre siden.

Cixous talehandling fører meg igjen tilbake til den magiske blokken der ulike innskrifter snakker i munnen på hverandre og noen ganger krever særlig belysning for å bli synlige. Igjen spør jeg meg selv hvilken belysning som kan ha utløst et så sterkt ønske om å være eier av Baby Annabelle. I mitt møte med det jeg opplevde som en utrygg kjønnsidentitet hos Jonas, glemte jeg å spørre ham om hvorfor han ønsket seg en dukke. Det brakte meg inn i et forskningsområde der kjønnsforskning og forskning om barn møtes. Mitt bakteppe var også min kunnskap om Asperger syndrom og de utfordringer som ligger i å være et barn med denne diagnosen. Det jeg glemte var å bruke en fenomenologisk tilnærming til å spørre Jonas hvilke opplevelser og erfaringer som hadde brakt dukken Baby Annabelle fra Zapf øverst på ønskelisten.

Da jeg stilte ham dette spørsmålet, forsto jeg at jeg har trukket forhastede slutninger, og at Jonas har et mer reflektert forhold både til sin rolle som et kjønnet menneske og de begrensninger og forventninger hans kjønnsrolle måtte kunne medføre, enn jeg har tillagt ham. For det skulle vise seg at Jonas ikke ønsket seg en dukke han kunne leke med, men at dukken var en del av et prosjekt og en plan der målet var at han skulle kunne fylle en fremtidig rolle han i sitt selvbilde som gutt og fremtidig mann ikke mente seg kompetent til.

-For jeg vet ikke om jeg passer til å bli far, sa Jonas. - For jeg er sånn litt spesiell og veldig utålmodig og orker ikke at noen plager meg eller maser på meg, og babyer maser fælt. Men hvis jeg får øvet meg på den dukken og skifter bleier og mater den ofte nok sånn at jeg får til at den ikke skriker, da kan jeg kanskje lære meg å bli far før jeg blir voksen. For jeg vil ikke bli sånn som han derre Ari Behn. Han gidder ikke være hjemme og passe guttungene, så Märtha Louise får ikke vært på barne-tv. Det er en skandale. Jeg savner henne så fælt. Hun er mitt største idol.
- Jonas, sa jeg, og hadde allerede bestemt meg for å ikke analysere hvorfor Märtha Louise er hans største idol eller protestere mot hans beskrivelse av Ari Behn som en dårlig far. – De har to jenter.
- Javel, det er vel det samma det. Unger har de uansett.