Og du da. Hvordan er det med deg?- om språk, mening, virkelighet og aspergersyndrom

- Når noen sier de holder på å le seg i hjel, kan jeg bli alvorlig bekymret, forklarer Jonas. – Jeg skjønner ikke hvorfor folk må være så upresise. De må da skjønne at det kan bli store misforståelser. Hvis folk kunne uttrykke seg litt mer presist, ville mange vanskeligheter vært unngått her i verden. Kanskje hadde det vært fred og fordragelighet, til og med.

Fred og fordragelighet er begreper tretten år gamle Jonas setter stor pris på. At han selv til stadighet bidrar til det motsatte, kan han ikke ta ansvar for. For ham ligger årsaken i de andres oppførsel, i upresise uttalelser som til stadighet skaper forvirring og som gjør ham sint og fortvilet. Jonas har aspergersyndrom. Det er et syndrom han på ingen måte vil være foruten. Jonas husker alt han har lest, har fotografisk hukommelse og har, i følge ham selv, usedvanlig god hørsel. Dette er å anse som utmerkede egenskaper.

Jonas forstår Einsteins relativitetsteori. Han forstår derimot ikke hvorfor andre synes relativitetsteorien er vanskelig å forstå. ”Tenk deg et tog, ” sier han. Deretter kommer en presis fremstilling av relativitetsteorien før han avslutter med å si: ”Så enkelt er det.” Den eneste forklaringen på manglende forståelse hos den andre, må være at vedkommende ikke hører etter, noe Jonas synes er utrolig frekt når han har tatt seg bryet med å forklare.

Store problemer med gjensidig sosial samhandling, er et av de viktigste diagnosekriteriene for Asperger syndrom, sier Christopher Gillberg i sin bok Normale, geniale, nerder? Han sier at aspergerbarnets uttalelser ofte kan være forbausende treffende i sammenhengen samtidig som om det virker unaturlig at barnet ikke snakker barnslig og heller ikke virker interessert i omgivelsene. Foreldrene blir bekymret over barnets mangel på lekekamerater, mens barnet trøster med å si at de andre barna har så ”trøtte interesser og er så ubegavede at jeg ikke har lyst til å være sammen med dem. (…) De holder ikke på med så interessante ting som jeg gjør.” Jonas har med stor begeistring lest en rekke bøker skrevet av mennesker med aspergerdiagnose. Da hopper han begeistret rundt, svinger med boken og jubler. ”Det er noen som har skjønt det. Det er bare helt utrolig.”

En slik bok er Inn med idiotene eller hvordan vi lærte å forstå verden av Kamran Nazeer . I boka utforsker han fire autisters erfaringer. Da Nazeer. var fire år, begynte han på en spesialskole for autistiske barn. I dag har han universitetsutdannelse i jus og filosofi og jobber som rådgiver for den britiske regjeringen. Jonas ler så han hikster – men ikke så han dør – når han leser Inn med idiotene.

- Idiotene er på vei, roper han. – Stephen Spielberg, Bill Gates, Stanley Kubrick, Albert Einstein, og han derre Wittgenstein har vært her, og snart kommer jeg. Idiotene er på vei!

I Inn med idiotene kaster Nazeer et nytt lys over språk og kommunikasjon på en måte som angår oss alle. Særlig er Nazeer opptatt av samtalen. Å innlede en samtale med fremmede, er en autists versjon av ekstremsport, sier han. ”En samtale er en forestilling. Jeg sier noe til deg. En vending i det jeg sa, et tema, et synspunkt eller slett ikke noe knytter an til noe i deg. Så sier du noe. Og slik fortsetter vi.” Samtalen krever uoppriktighet, oppdager Nazeer. Men først og fremst er de kanskje morsomme. For hvis temaet eller innholdet i din historie ligner nok på temaet i den historien som nettopp blir fortalt, har du lov til å fortelle den. Denne oppdagelsen blir et vendepunkt for ham. Han lærte å skille mellom samtalen og diskusjonen og begynte å se den akademiske samtalen som for ryddig fordi den reagerte mot uoppriktighet, overdrivelsee, provokasjoner og ordspill, som alt sammen er noe vesentlig i samtalens kunst. ”Jeg lærte en hel del, rett og slett,” konkluderer Nazeer om sine forsøk på ekstremsport.

Jonas har også oppdaget samtalen. Han har lært å eksperimentere, å knytte an sin fortelling til den han nettopp har hørt, til å sette sammen sine bidrag slik at de sammen med den andres fortellinger, blir en samtale. For Jonas oppleves det nesten revolusjonerende, og han utforsker med intensitet de ulike måtene han kan gjøre det på. Hvis noen sukker over at det regner, kan han øyeblikkelig bidra med kunnskap om en flomkatastrofe, og hvis samtalepartneren nevner det forestående valget i USA, har Jonas oversikt over alle nominasjonsvalgene fram til nå og resultatene i de ulike statene. Han har nylig fått tilbakemelding om at han må lære seg å begrense taletiden, og bruker stoppeklokke for å vende seg til hvor mye han kan få sagt på to minutter. Samtalen er i ferd med å bli Jonas sin nye særinteresse, og han går inn for å lære så mye som mulig.

I Loop – en loggbok beskriver Gro Dahle hvordan jeg-personen prøver å lære seg samtalens kunst. ”Jeg lærer meg snakkemåter. Sier du det gjentar jeg for meg selv og: Jaså, det var interessant”. Men det er ikke enkelt. Hun lytter til venninner som snakker sammen og hører at de veksler. ”De kaster ball med ordene, som om det er moro å snakke, som om det er enkelt. (…) En dans for øyebryn og blikk. Og jeg tenker: hvordan i all verden får de det til?” Men fortelleren har lært noe vesentlig. Hun har skjønt at alt kan snakkes om, men ikke for lenge. ”Roser, sykdom, makrell i tomat. En bok, et blad, en avisartikkel.”  

Å beherske samtalens kunst, kan være vanskelig for de fleste av oss, med eller uten en diagnose innenfor autismespekteret. Ludwig Wittgenstein, som ofte kalles den moderne filosofis far, ser på det som skjer innenfor ulike samtaler, som et språkspill. Han sier at man må bringe språket bort fra det metafysiske, kunstige og konstruerte, tilbake til den virkeligheten der det hører hjemme.  Han mener at filosofi har sitt utgangspunkt i en oppryddingsprosess, et forsøk på å løse de problemene som oppstår på grunn av språkets uklare mening. Nøkkelen ligger i en riktig bruk av språket, sier Wittgenstein.  For når språket brukes utenfor den enkeltes erfaringsverden, når referansene der språket og meningen av ordene har oppstått, forsvinner, blir språket en lek med ord, en lek der meningen blir borte.  Når meningen av ordene endrer seg avhengig av konteksten de brukes innenfor, vil unødvendige misforståelser oppstå. Da blir det tilhørigheten i de ulike spillene som bestemmer om den enkelte kan forstå og relatere til det som blir sagt.

Som trettenåring har Jonas naturlig nok ikke lest Ludwig Wittgensteins  Filosofiske undersøkelser. Når han kjenner navnet, er det fordi det på mange nettsteder diskuteres om Wittgenstein hadde en adferd og en språkforståelse som i dag ville blitt diagnostisert som asperger syndrom. Jonas vet at han har problemer med å forstå de kodene hans jevnaldrende bruker når de snakker sammen. Han vet at et spørsmål om hva han gjorde kvelden før, ikke betyr at han skal gi en detaljert fremstilling av hva han foretok seg. Han klarer å svare ”ikke noe spesielt” når han i virkeligheten leste interessante matematiske teorier han gjerne vil dele med andre interesserte, og diskuterte koder og anagrammer på ulike nettsteder. Jonas har skjønt at læreren ikke vil at han skal rekke opp hånden når klassen blir spurt om det er noe de lurer på, om det er noe som er uklart. For selvfølgelig lurer Jonas på en rekke ting, og når sant skal sies synes han det meste av det som skjer i klasserommet er ganske uklart. Men Jonas har en klok lærer som med jevne mellomrom lar ham holde timinutters foredrag om alternative energiformer, om koder og anagrammer og om matematikkens hemmelige gåter. Slik får Jonas respekt fra de andre elevene både fordi han har kunnskap de ikke har og fordi han i sin språklige tydelighet evner å forklare ting på en måte som er så enkel og logisk at de forstår det han sier. Når Jonas formidler sin kunnskap til sine medelever, bruker han ingen metaforer, er ikke ute etter å overbevise og har ingen skjult agenda. Jonas deltar ikke i et språkspill der man må tilhøre fellesskapet for å forstå.

Litteraturteoretikeren Stanley Fish sier at meningsproduksjon styres av tolkningsfellesskapene. Det finnes mange slike fellesskap, og samme person kan bruke ulike tolkningsstrategier avhengig av hvilken situasjon han befinner seg i. For en person med aspergersyndrom kan det oppleves som nærmest umulig å forstå at betydningen av en uttalelse endrer seg avhengig av den konteksten den uttales innenfor. Språkets mening kan bli så utydelig at det kan virke meningsløst å prøve å forstå når erfaringen tilsier at man mest sannsynlig kommer til å misforstå. En samtale kan synes som en meningsløs lek med ord hvis eneste mål er å skape forvirring for den uinnvidde.

Reglene for å lytte er ganske enkle, sier fortelleren i Loop. ”Trekke pusten inn i et av disse typiske innoverjaene. Bekrefte, bekrefte, støtte, nikke. Jeg er fornøyd med meg selv. Allelyttelydene er på plass. (…) Jeg tilpasser meg. Jeg kompenserer. Jeg følger med på hva hendene mine gjør. Jeg følger med på hva tungen min sier. Jeg gir meg selv beskjed: Klar, ferdig: Smil! Nå: Løft høyre hånd, ikke host. Jeg jobber hardt, jeg er en robot.”

Jonas bruker stoppeklokken. Han trener på samtalen sin. Stadig blir han flinkere. Han prøver å si de riktige tingene, tilpasser seg de andres krav, ønsker å tilhøre fellesskapet. Men jentene i skolegården himler med øynene og sier ”Hæ? Hva prater du om a? Veldig spennende, liksom. Det vil vi gjerne vite mer om, vettu.” Og Jonas lurer på om han skal bruke tid på å forklare enda tydeligere hva han prater om og om de mente at det var spennende eller om det var ironi. Og når Sofie kommer bort og spør om han kan hjelpe henne med matteleksen fordi hun vet at han gjør den for henne på et blunk, da er han usikker på om det også bare er tull. Men kanskje tar han sjansen og viser henne hvordan hun skal finne svarene. Og når hun sier at ”du er bare så søt, Jonas, digger deg skikkelig, asså, ” da er forvirringen total.

Fortelleren i Loop trener også, men mister balansen og blir liggende bak en glassvegg i en bakhage og lure på reglene. Hun opplever at det i samtalen finnes streker man ikke visste at var der, og at det er lett å snuble og falle. Da er det lettere å spille bowling og være den som nikker og dunker i ryggen. For de trengs jo, de også.