Medienes fortellinger og barnevernets taushet - en bokomtale

Wenche Figenschow, Erik Ringberg, Merethe Ekanger:
Barnevern – medier og juss
Gyldendal Akademisk 2006

Medienes fortellinger og barnevernets taushet
En barnevernssak i Kvænangen i Troms var noen dager i september 2002 toppnyhet i medier over hele landet. Først ute var lokalavisen Framtid i Nord som 24 september avbildet Svanhild og hennes to barn på førstesiden under overskriften ”Barnevernet henter barna. Svanhild erklært psykisk utviklingshemmet.” Dagen etter blir leserne i Dagbladet og Nordlys fortalt den samme historien om den unge kvinnen som mister omsorgsretten til sine barn fordi hun scoret for lavt på en IQ-test. NRK kringkaster historien til sine lyttere samme morgen, og i løpet av dagen har både NRK og TV2 fjernsynsteam på vei til Kvænangen, en kommune fire timers kjøring fra Tromsø. I løpet av kvelden kan seerne møte Svanhild og barna både på Dagsrevyen og TV2-nyhetene. Ved hjelp av mediene har leserne blitt presentert for en fortelling der de gode kjemper mot de onde, og mens Svanhilds støttespillere møter mediene med sterk kritikk av barnevernet, svarer alle instanser innenfor barnevernet på kritikken med å vise til taushetsplikten. På lederplass skriver Hilde Haugsgjerd i Dagsavisen 28 september at offentlighetens møte med denne saken er en demonstrasjon av ”dårlig journalistikk, et usynlig barnevern og feige politikere.”

Boka Barnevern – medier og juss tar utgangspunkt i Kvænangen-saken og er et resultat av en dialog mellom representanter for tre ulike yrkesgrupper som alle på ulike plan er involvert i barnevernssaker. Fra hvert sitt ståsted har Journalist Merethe Ekanger, jurist Erik Ringberg og sosionom Wenche Figenschow – alle med omfattende erfaring fra barnevernssaker - skrevet en bok der de ønsker å vise nødvendigheten av og mulighetene for et åpnere barnevern. Boka er kanskje først og fremst ment å bidra til refleksjon og debatt og viser hvordan manglende samhandling mellom ulike aktører kan bidra til uheldige resultater, der barna, som selv ikke har en stemme, blir de skadelidende.

Når barnevernets legitimitet er avhengig av publikums forståelse og tillit, blir det et problem at barnevernet viser til taushetsplikten og unnlater å kommentere enkeltsaker. Dagens taushetsplikt og hensynet til personvernet er et hinder når mediene ønsker innsyn i enkeltsaker. Forfatterne spør om det kan være slik at barnevernet i for stor grad fokuserer på de begrensninger taushetsplikten gir i stedet for å fokusere på hva de kan fortelle uten at den brytes? For barnevernet er det viktig å huske at de for eksempel ikke har taushetsplikt om måten de arbeider på.

Forfatterne påpeker også at barnevernssaker er vanskelige fordi de utfordrer demokratiet og sier at vi som samfunn ikke har funnet ”gode løsninger på den kompliserte og uverdige konflikten mellom enkeltpersoners rett til offentlig å kritisere myndighetene, medienes plikt til å bidra til offentlige debatter av samfunnsmessig betydning og barnevernets plikt til å tie.”

Medienes vurdering og bruk av kildekritikk i Kvænangen-saken ble diskutert på Svarte Natta (2003) og SKUP (2004). Mange var kritiske til medienes kildebruk og mente at enkelte hadde gått ut av sin journalistrolle og i stedet opptrådte som Svanhilds advokat. Da lagmannsretten åpnet dørene for mediene i 2003, fikk de som hadde skrevet om saken, for første gang høre barnevernets hele og fulle versjon. For Svanhild ble resultatet at hun vant pressen og opinionen, men tapte i tre rettsinstanser. I et intervju sa advokat Leif Strøm, som underviser ved flere høyskoler i helse – og sosialfag, at den Kvænangen-saken mediene hadde presentert, var en helt annen enn den rettsvesenet behandlet. I sine domspremisser kom Hålogaland lagmannsrett med kritikk av blant annet medienes gjenfortellinger.

Forfatterne mener at denne kritikken synliggjør behovet for offentlige møteplasser mellom foreldre, barnevern, advokater og presse i barnevernssaker og sier at et åpnere barnevern vil være positivt både for barna, foreldrene og barnevernet selv.

Forfatterne har intervjuet en rekke aktører i Kvænangen-saken og viser hvordan en enkelt sak kan bestå av mange fortellinger som alle oppleves som sanne for dem de gjelder. Ved å bruke en oppsiktsvekkende sak som de fleste aktuelle lesere av boka allerede har dannet seg et bilde av, kan de få leserne til å reflektere over sitt eget møte med Kvænangen-saken. Barnevern – medier og juss er nyttig lesning både for journalister, informasjonsarbeidere og ansatte i barnevernet. Den er oversiktlig og balansert i sin fremstilling og kan bidra både til økt kunnskap og forhåpentligvis en debatt i det offentlige rom både om presseetiske spilleregler og om barnevernets ansvar til å informere publikum, til beste for de barna som er avhengige av gjensidig tillit mellom barnevernet og resten av samfunnet