Livet som tekst - tekster om livet

Hvis jeg noen gang skulle skrive en historie om livet mitt, ville jeg fortelle at jeg har en mor som er sterkere enn Pippi, sier min datter. - Jeg ville fortelle om den gang du flyttet pianoet fra en etasje til en annen, uten at noen hjalp deg.
- Men det har jeg da aldri gjort, protesterer jeg. – Ingen kan klare det alene.
- Nei, du påstår, det, svarer min datter. – Men jeg husker det helt tydelig. Jeg så det jo med mine egne øyne. Derfor kan jeg ikke skrive om livet mitt. Ingen vil tro de historiene jeg kan fortelle om deg uansett, mamma. Kanskje jeg må kalle deg fiksjon. For du er jo ikke til å tro på.
- Jeg husker da du hoppet fallskjerm, mamma, fortalte sønnen min meg da han var åtte år. – Da var jeg redd da. Jeg var så redd for at fallskjermen ikke skulle åpne seg. Da hadde du ramla som en sekk poteter og trillet utover hele gresset. Da hadde du blitt dau, da. Det var bra du husket å trekke i den snoren. Du er fryktelig modig du, mamma.
At jeg alene har flyttet et piano fra en etasje til en annen, klarer jeg ikke å tro på, men det er riktig at jeg har hoppet fallskjerm. Tjue år gammel tok jeg sertifikatet i Frankrike. Det var mest ment som et stunt, tror jeg, et sterkt behov for å vekke foreldrene mine, få dem til å se meg. I stedet skremte jeg sønnen min som ikke ble født før ni år senere. Det er et filmopptak han har sett, og min egen fortelling om hvor redd jeg var da jeg hoppet første gang, har blitt min sønns historie om å være tilskuer.

Begge mine barn husker historier om sin barndom de i virkeligheten aldri har vært med på. Psykologen Elizabeth Loftus ville antagelig kalt det falske minner. Forskning om slike minner har gjort henne både rik og berømt. På sin hjemmeside forteller hun at hennes forskning blant annet har resultert i at hun har fått tilsendt store mengder rød lakris, favorittgodteriet, fra takknemlige foreldre. I rettssaler over hele USA har den også ført til at barns fortellinger om seksuelle overgrep har blitt forkastet som ikke troverdige. I en rekke intervjuer og artikler forteller Elizabeth Loftus at hun som barn selv ble utsatt for seksuelle overgrep, men at det var ”no big deal.” Jeg tenker at det var bra for henne at hun ikke tok skade av det. Jeg tenker også at egne erfaringer ikke alltid er overførbare til andres.
Det finnes en annen historie professor Loftus gjerne forteller, selv om den historien får henne til å gråte. Hun sier at det er et problem for henne at hun gråter så lett, på konferanser, under foredrag og når hun blir intervjuet. En gang fantes det en fjorten år gammel jente som mistet moren sin. Moren druknet i svømmebassenget utenfor huset. I dagboken sin skrev den fjorten år gamle Elizabeth at ”today, July 10, 59, was the most tragic day of my life. We woke up this morning and found her dead in the swimming-pool.”
I et fødselsdagsselskap i 1989 minner onkelen Elizabeth på den dagen hun fant moren død. Hennes egne minner er uklare, men når han forteller, opplever Elizabeth at hukommelsen klarner og at bildene av det som skjedde, blir tydelige. Noen dager senere, ringer broren for å si at det var ikke hun, Elizabeth, men tanten deres, som fant moren. Elizabeth Loftus er sjokkert over sine egne falske minner. Samme år skriver hun artikkelen ”Misinformation and Memory.” I dag er hun verdens mest publiserte og leste professor innenfor forskning om falske minner. Hun er overbevist om at det ikke er mulig å glemme traumatiske begivenheter. Når glemte traumer oppstår som minner, da er de falske og plantet i det terapeutiske rom, hevder hun.
Myter, innbildning, falsk og farlig er begrep som stadig går igjen i artiklene til Elizabeth Loftus. Jeg mistror henne ikke når hun sier at foreldre har sonet dommer for overgrep de ikke har begått. Faktisk er jeg ikke i tvil om at dette har skjedd flere ganger. Men jeg vet at hun avfeier meg når jeg hevder at det er mulig å glemme traumatiske hendelser og at de senere kan overvelde et menneske som klare og tydelige minner.

Den skeptiske holdningen til gjenerobrede minner finner vi også i Norge. I 1989 kom den første norske selvbiografien om dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID). Cathrine Krøger (Hammerstrøm), litteraturanmelder i Dagbladet, kalte boka en spekulativ historie og skrev at den var det mest groteske hun noensinne hadde lest. Når Cathrine Krøger sier at det ikke er tvil om at forfatteren bak pseudonymet Hanne Dahl har vært utsatt for overgrep, er det ikke forfatterens far hun sikter til. Hennes sannhet er at overgriperne er Hannes psykiater, Thomas Kessel og Pax forlag.
I lesning av anmeldelsen slo det meg at Cathrine Krøger i sin nedlatende retorikk selv hadde meldt seg på listen av overgripere. I noen dager kjente jeg at jeg var forferdelig sint. Full av energi leste jeg en rekke kritikker anmelderen hadde skrevet. Jeg opplevde at det fantes et mønster i hvilke bøker hun slaktet og hvilke hun likte. Etter et par måneder tok jeg kontakt med Thomas Kessel. Han viste seg å være en eldre, meget anerkjent psykiater, som på ingen måte brukte de terapeutiske metodene Loftus kritiserer i sine artikler. Jarl Jørstad, som var en nestor innenfor psykiatri i Norge, beskrev i en artikkel i ”Tidsskrift for norsk lægeforening” Hanne Dahls tilfelle som et av Norges best dokumenterte.

”Det finnes knapt nok det yrket, den type lovbrot, det psykologiske eller sosiale avvik som ikke har fått si historie og sin sjølvbiograf,” sier Steinar Gimnes i boka Sjølbiografiar. Skrift, fiksjon og liv. Jeg kjenner at jeg synes det er flott. For det er ikke bare de berømte, de som i sin tid allerede har nådd fram til et stort publikum med sine handlinger, sine meninger og sine liv som har historier å fortelle. Vi andre har også levd, og noen av oss har historier som kan være verdt å lytte til.

I flere år redigerte jeg innsendte historier fra virkeligheten for norske ukeblader. Hundrevis av fortellinger om menneskers liv leste jeg i løpet av de årene. Statistikker viser at historiene fra virkeligheten i flere tiår har vært de mest leste sidene i ukebladene. Om grunnen til dette sier statistikkene intet. Kanskje er noen av oss kikkere som liker et glimt inn i andre menneskers virkelighet, eller så kan det jo være at vi synes vi har noe å lære av andre menneskers erfaringer. Det er dette motivet mange selv bruker når de skriver. ”Hvis noen kan lære noe av å lese min historie, ” skriver de, da har visst mye av elendigheten hatt en hensikt. For det er mest elendighet det fortelles om, - om sorg og svik, lengsel og uoppfylte drømmer, men også innimellom en vakker kjærlighetshistorie, om to ungdomskjærester som finner tilbake til hverandre på aldershjemmet.

Det undrer meg ofte hva som får mennesker til å velge hvilken historie de vil fortelle om seg selv. Når kjennes noe så stort, så spesielt og så viktig at man ønsker å dele det med fremmede mennesker? Temaene går i bølger og er preget av tiden vi lever i. Aborter og grusomme svigermødre erstattes av seksuelle overgrep, utroskap og spiseforstyrrelser. Hevnmotivet er i blant til stede, og det stiller krav til kreativ redigering å la fortellerens stemme få bli igjen i teksten samtidig som historien endres så ofrene for forfatterens sinne ikke kjenner seg igjen.

Den selvbiografiske tekst er en problematisk teksttype. Det enkleste hadde kanskje vært å oppheve skillet mellom fiksjon og selvbiografiske tekster. Franskmannen Philippe Lejeune har spilt en viktig rolle i denne diskusjonen. Han sier at selvbiografien er en retrospektiv fortelling i prosa som en virkelig person forteller om sitt eget liv med vekt på det individuelle livet og personlighetens historie. Lejeune mener at det er leseren som får en tekst til å fungere. Forholdet mellom forfatter og leser beskriver han som en pakt forfatteren på tittelsiden inngår med leseren om navneidentitet mellom forfatter, forteller og hovedperson. Denne tilliten hevder han at må ligge implisitt i den selvbiografiske pakten.

Mitt oppdiktede land har Isabel Allende kalt sine memoarer. Hun sier at hun opplever det som en umulighet å være objektiv når hun skriver om sitt hjemland, Chile. Minnene hennes er selektive, farget av historier hun har hørt og livet hun har levd. Mytene og magien hun har vokst opp med, har formet henne og de bøkene hun har skrevet. Det individuelle liv og personlighetens historie, møter vi i memoarene. Likevel inngår ikke Isabel Allende en selvbiografisk pakt med leseren. Hun hevder ikke at teksten forteller en sannhet som kan verifiseres. Fortellingene er virkelige for henne fordi de er en del av hennes bakgrunn og hennes liv, og gjennom dem vil hun gi leserne en en større forståelse av de erfaringer som har vært med på å forme hennes forfatterskap.

Min morfar, den blinde komponisten og organisten Geburg Aasland skrev i 1968 sine memoarer I kamp med skjebnen. Der forteller han om hvordan han som liten, blind gutt var på bytur i Skien. Han hadde fått ny stråhatt, en kostbar gave, og var forferdelig stolt. Da ”hendte det at en hest kom forbi og tok en jafs av hattebremmen min, ” forteller han. I flere dager var den lille gutten utrøstelig. ”Og den dag i dag sørger jeg hver gang jeg tenker på hvor dypt jeg sørget.” Det er den voksne Geburg som sørger 75 år senere. Han sørger ikke over tapet av stråhatten. Han sørger over sorgen den lille gutten følte.

Jeg tenker igjen på mine barns fortellinger om meg som mor. Jeg bar ikke rundt på pianoer. Jeg sluttet å hoppe fallskjerm før sønnen min ble født. Likevel forteller disse historiene noe om mine barns virkelighet. Min datter var sikker på at hun hadde en mamma som var sterkere enn Pippi. Hun trengte aldri å være redd, for mammaen hennes kunne ordne opp i alt. Hun har båret med seg et minne som for henne speiler den sannheten. Sønnen min vokste for det meste opp uten en far, men moren hans var den modigste av alle. I tillegg var han forferdelig redd for at mammaen hans skulle trille ut over hele gresset og bli borte, forsvinne og la ham bli alene igjen.

En selvbiografisk tekst er ikke en kilde som skal brukes som bevis i en rettssak. En slik hensikt vil begrense fortelleren, hindre forfatteren i å fortelle om virkeligheten slik den fortoner seg fra det stedet forfatteren befinner seg når teksten skrives. Den selvbiografiske tekst kan derimot fortelle mye om det mennesket som har skrevet den.

En setning fra dagboken til en professor kan fortelle noe om henne. Elizabeth Loftus – divaen av de falske minner kalles hun i innvidde kretser – bærer med seg en fortid som kanskje får påvirke hennes forskning. Er det mulig å ikke la seg påvirke av livet man har levd? Jeg tror den tiden da en forsker kunne påberope seg objektivitet og nøytralitet, er forbi. Jeg vet ikke hvordan den seks år gamle Elizabeth som ble utsatt for seksuelle overgrep uten at det var noe å snakke om, eller fjortenåringen som fant eller ikke fant sin døde mor i svømmebassenget, er med i den voksne Elizabeths forskning. Men jeg vet at den seksti år gamle Elizabeth fortsatt kan gråte når noen snakker om moren, også når det skjer på en pressekonferanse.