Den allmenne kunnskap om multippel personlighet er begrenset og også farget av fiksjonslitteratur, såkalte B-filmer og de ytterpunkter i holdninger hvis stemmer man hører i debatten i det offentlige rom. Helt siden de første casene ble presentert på begynnelsen av 1800-tallet, har multippel personlighetsforstyrrelse vært gjenstand for debatt blant de mest profilerte psykiaterne i Europa og USA. Fortsatt er det en rekke psykiatere som ville vegre seg for å gi sin pasient denne diagnosen.
Psykiaterne Colin Ross og Frank Putnam er blant de mest kjente spesialister innenfor dissosiative lidelser. Dette er også to psykiatere som forfatterne av selvbiografiene spesielt refererer til i sine bøker. Putnam påpeker at de tidlige casebeskrivelser av MPD har en slående likhet med dem som beskrives i dag (Putnam 1989). Ross understreker hvor viktig det er å forstå MPD/DID i en historisk og kulturell kontekst (Ross 1997). Jeg ønsker derfor å presentere multippel personlighet i et historisk perspektiv og se på hvilken plass lidelsen i dag har sosialt, kulturelt og innenfor moderne psykiatri.
Debatten om dissosiative lidelser har økt i omfang og styrke de siste par tiår, og antall pasienter som har fått diagnosen Dissosiativ identitetsforstyrrelse er større enn noensinne. Likevel mener mange fagpersoner innenfor psykiatrien at det ikke er vel begrunnet å hevde at MPD er en lidelse som tilhører vår tid og som stort sett oppsto i Nord-Amerika på 1980-tallet. De påpeker derimot at det er en rekke grunner til å mene at MPD er en eldgammel lidelse. Fortellinger om fragmentering av selvet, av transetilstander under religiøse seremonier og av mennesker besatt av ulike typer ånder finner vi innenfor en lang rekke kulturer i store deler av verden, helt fra Det gamle Egypt og fram til vår tid.
Fra Legion til Sigmund Freud
Den antatt første skriftlige referansen til MPD er bibelsk. I Markusevangeliet beskrives et møte mellom Jesus og en mann som var besatt av en uren ånd. Ingen lenker kunne holde ham fast, han skrek og slo seg selv med steiner. Da han så Jesus, løp han bort til ham og falt ned for hans føtter. Jesus spurte ham hva han het, og han svarte ”Legion er mitt navn, for vi er mange.” Jesus sendte åndene inn i en svinehjord som så styrtet utfor stupet og druknet.
Den besatte kom deretter til sans og samling og kunne forkynne hvor store ting Herren kunne gjøre. I Legion møter vi en mann som har flere symptomer vi gjenkjenner i dissosiative lidelser. Han opplever å være en av mange personer i sin kropp, han kan utvise en ekstrem fysisk styrke, og han driver med sjølskading.
Arketypene for MPD, sjamanistiske transetilstander og åndebesettelse finnes så langt tilbake som vi kjenner vår religiøse historie, i hulemalerier og templer som er flere tusen år gamle. Gjennom historien ser det ut til at temaene er allmenne og går på tvers av kulturelle og etniske skillelinjer (Putnam 1989). Ideen om djevelbesettelse dominerte vestlig tenkning i flere århundrer, og det var først da man i mindre grad godtok dette som forklaringsmodell for dissosiative tilstander, at man begynte å beskrive multippel personlighet som lidelse.
Ross beskriver at tilstander der personer går inn i transetilstander, opplever hørselshallusinasjoner eller opplever å ha endret identitet ved for eksempel å være besatt av ånder, tar i bruk de samme evner til å dissosiere som dagens MPD-pasienter har brukt for å mestre omfattende traumer i barndommen. MPD som moderne trendlidelse har således dype røtter i vår felles kulturelle og religiøse arv.
Den første utførlige presentasjon av et syndrom som kan gjenkjennes som MPD, er et tilfelle beskrevet av Paracelcus i 1646 (North et.al 1993). En kvinne som drev et vertshus hadde et annet selv som stjal penger fra henne uten at kvinnen selv hadde noen erindring om det. Kvinnen fant også blod og deler av knust glass i sin seng, tilsynelatende etterlatt av denne andre personligheten.
I 1791 rapporterte Eberhardt Gmelin et tilfelle av det han kalte ”umgetauschte Persönlichkeit” (Greaves 1993). I 1789 begynte en ung kvinne i Stuttgart å snakke perfekt fransk og oppføre seg som en fransk overklassekvinne. Hun snakket da tysk med fransk aksent. Som den franske kvinnen husket hun alt hun sa og gjorde, men som den tyske kvinnen hadde hun ikke noe minne av den franske. Gmelin oppdaget at han lett kunne få henne til å skifte fra en personlighet til en annen. Han behøvde bare å bevege hånden.
En omfattende beskrivelse av dette tilfellet ble publisert i Materialen für die Anthropologie i 1791 og senere på nytt i Ellenbergers klassiske verk om psykodynamisk psykiatri fra 1970, The Discovery of the Unconscious.
I 1816 publiserte dr. S. L. Mitchell en artikkel i Medical Repository i New York der han beskrev den unge kvinnen Mary Reynolds og hennes psykiatriske lidelse. Fram til hun var atten år, hadde hun levd et tilsynelatende normalt liv i en dypt religiøs familie som hadde emigrert fra England noen år tidligere. Hun var sky, tilbakeholden og sterkt religiøs. Som attenåring begynte hun å få noen hysteriske anfall, såkalte ”fits." Etter et slikt anfall var hun en gang blind og døv i fem uker. En tid senere våknet hun etter tjue timers søvn og hadde tilsynelatende glemt all sin ervervede kunnskap. I løpet av noen uker tilegnet hun seg det meste på nytt, men hadde en meget grovere håndskrift enn før. Som person var hun nå utadvent, morsom, glad i mennesker og naturen. I løpet av attenhundretallet ble historien om Mary Reynolds beskrevet gjentagne ganger i den psykiatriske litteraturen. Hun skrev også en selvbiografi.
Omfanget av casebeskrivelser om multippel personlighet i det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre er stort. Mens multippel personlighet som fenomen ble sett på som en uvanlig, men på ingen måte sjelden lidelse på attenhundretallet, ble det på store deler av nittenhundretallet derimot nærmest avskrevet som en ikke faktisk lidelse. Psykologen George Greaves, som er spesielt interessert i de historiske aspektene ved MPD, mener at dette kan finne sin forklaring i at den fransk-språklige psykiatri dominerte den engelskspråklige verden fram til ca. 1910, mens den tyskspråklige var dominerende i størstedelen av 1900-tallet (Greaves 1993).
Fra midten av 1800-tallet har forskningen om multippel personlighet vært knyttet nært opp til hypnose, og spesielt i Frankrike var en rekke psykiatere interessert i denne forskningen. I 1906 ble Pierre Janet som da hadde skrevet sin berømte bok om dissosiering, invitert til å forelese ved Harvard Medical School. Janet, som tilhørte eliten blant franske akademikere og var utdannet i filosofi, var spesielt interessert i hypnose og opptatt av arbeidet til Puységur innenfor magnetisme. Etter at Janet i 1884 ble ansatt som professor i Le Havre, fortsatte han sin utdannelse innenfor medisin.
Janet studerte spesielt fenomener innenfor dissosiering som hukommelsestap, tåketilstand, "successive existences" (hans beskrivelse av multippel personlighet) og "conversion symptoms" og hevdet at disse var et resultat av avspaltede deler av personligheten, deler som uavhengig kunne leve og utvikle seg. Han hevdet også at denne avspaltningen hadde sin opprinnelse i traumatiske erfaringer og kunne behandles ved at pasienten ble bevisstgjort i forhold til avspaltede minner og følelser (Putnam 1989).
Ved Harvard, på det første transatlantiske møtet der MPD ble diskutert, la Janet fram historien om Felida X, en case som på den tiden var den best kjente og mest omfattende dokumenterte i Frankrike, og sammenlignet den med Mary Reynolds. Fra trettenårsalderen viste Felida X tegn på MPD ved at hun gikk inn i transelignende tilstander for deretter å endre personlighet fra innesluttet til utadvendt. I perioder hadde hun en tredje personlighet som led av sterke angstanfall og hallusinasjoner. Som hos Mary Reynolds husket vertspersonen ikke denne endringen, mens den utadvendte alternative personligheten hadde full oversikt over alle hendelser. Da Felida X uforklarlig ble gravid, tok den alternative pesonligheten ansvar for graviditeten.
På samme tid hadde Morton Prince publisert historien om Christine Beauchamp i Dissociation of Personality. Christine søkte hjelp fordi hun hadde hodesmerter og kjente seg trøtt og viljeløs. Under hypnose avdekket Prince to andre personligheter, hvorav den ene presenterte seg som Sally. Sally var barnslig og likte å gjøre livet vanskelig for Christine. Hun stammet og behersket ikke fransk. I løpet av terapien avdekket Prince en fjerde identitet, "the Idiot" som han assosierte med en traumatisk opplevelse Christine hadde da hun var 18 år. Gjennom hypnose blir Sally borte, og de andre personlighetene integrert (Putnam 1989). Det er et paradoks at en av de mest kjente beskrivelser av MPD også er en av de som har vært med å legge grunnlaget for dagens debatt. Mange mener at Beauchamp-saken åpner for en tolkning som indikerer at MPD kan være et fenomen fremkalt under hypnose. Forskere som i dag arbeider innenfor denne lidelsen, benekter sjelden at symptomene kan fremkalles på denne måten, men betviler at en klinisk dissosiativ lidelse vil være vedvarende når dette er tilfelle.
I 1895 publiserte Breuer og Freud Studies on Hysteria. Boka inneholder en rekke case-beskrivelser av kvinnelige pasienter med dissosiative lidelser, og, i følge forfatternes oppfatning den gang, hadde de fleste av disse kvinnene vært utsatt for seksuelle overgrep. Den mest kjente casebeskrivelsen er Anna O., som i følge de psykiatere som i dag jobber innenfor fagfeltet (Ross 1997) led av DID. Før noen form for hypnose eller behandling som innebar en overføringsrelasjon med pasienten var igangsatt, uttalte Breuer at "two entirely distinct states of consciousness were present which alternated very frequently (…). She would complain of having lost time and would remark on the gap of her state of conscious thoughts."
I sine teorier og sin behandling på denne tiden forholdt Freud seg til sine pasienter som om de hadde vært ofre for virkelige traumer. Problematikken lignet den man fant hos Janet og Prince.
Med incestuøse fantasier mot et skeptisk klima
Få år senere endret Freud sitt standpunkt. Det finnes en rekke teorier om hvorfor han gjorde dette, blant annet at det ble for vanskelig å behandle kvinner for overgrep de var utsatt for av fedre som tilhørte hans egen omgangskrets (Ross 1997) og at han fant det umulig å akseptere at like mange fedre som det fantes hysteripasienter skulle ha misbrukt sine barn seksuelt (Kittang 1997). At Freud flyttet sitt perspektiv fra overgrepsteorier til teorier om seksuelle fantasier, anses av en rekke forskere for å ha vært sterkt medvirkende til å frata MPD troverdighet. Kvinner med dissosiative lidelser med bakgrunn i traumer ble nå behandlet for uforløste incestuøse fantasier.
MPD forsvant som diagnose og interesseområde tidlig på nittenhundretallet, både fordi den traumatiske opprinnelse til lidelsen kom i vanry, og fordi Freuds teorier om det ubevisste var
uforenlige med teorier om dissosiering. Forstått som det ubevisste, kunne ikke lenger ikke-bevisste deler av psyken tillegges nøyaktige minner, utføre kognitive handlinger eller ta fornuftsstyrt kontroll over kroppen (Ross 1997).
I 1917 beskrev W. F. Prince (Putnam 1989) et tilfelle som nærmest kan sees som et skoleeksempel på MPD. Han hadde tatt mer enn 1900 sider notater i løpet av en tre års periode av en pasient han kalte Doris Fisher. Pasienten hadde en svært vanskelig oppvekst der hun ble mishandlet av sin far.
Prince beskriver identiteter som er barn, syn og hørselshallusinasjoner, abreaksjoner der hun verger seg mot innbilte slag. Han observerte også at primærpersonligheten aldri sov, men at søvnfunksjonen var overlatt til de andre alterne. Prince gjør observasjoner i forbindelse med kvinnens svitsjing fra en personlighet til en annen som ofte stemmer overens med observasjoner hos terapeuter som behandler personer med MPD i dag:
There was a certain motor index which always preceded a change of personalities in this case; whether it has been noted in any other is not to the writer known. This was a sudden jerk or oscillation of the head from the neck, varying from an almost imperceptible twitch to a jerk which shook the whole body." (Putnam 1989, s. 31).
Prince beskrev at endringen av personlighet oppsto når pasienten følte smerte, sorg, angst, vonde minner, selvanklagelse og også ved uventede opplevelser av glede. Han er ikke kjent med om andre opplevde denne svitsjingen på samme måte. Fra bl.a. Putnams beskrivelser av slike observasjoner, vet vi i dag at det ikke er uvanlig.
På det årlige møtet i American Psychiatric Association i 1926 presenterte C. C. Wholey filmopptak av en pasient, et opptak som fortsatt finnes. Stumfilmen viser raske svitsjinger mellom altere, forskjeller i personlighet og smertegrense, altere med ulike kjønn og i ulike aldere, alle kliniske fenomener som i dag stemmer overens med beskrivelser av dagens MPD-pasienter.
I 1924 skriver Eugene Bleuler at "there is no need delving into those rare though most demonstrable hysterical cases, we can produce the very same through hypnosis." Her befinner han seg i skjæringspunktet mellom debattantene. Samtidig som han sier at MPD kan fremkalles ved hjelp av hypnose, sier han også at det i sjeldne tilfelle oppstår på andre måter.
Forskere innenfor MPD påpeker ofte den store variasjon i antall rapporterte tilfeller i løpet av de siste to hundre år. Mens antall rapporterte og detaljert beskrevne tilfeller på attenhundretallet og begynnnelsen av nittenhundretallet var betydelig, var interessen for denne lidelsen adskillig mindre fra ca. 1920 til ca. 1970. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes rapporterte tilfeller også fra denne perioden.
Det bemerkelsesverdige i rapporterte tilfeller fra denne perioden er at forfatterne nesten uten unntak opplevde at de beskrev noe som var nytt og annerledes, og således tydelig ikke hadde kjennskap til den store mengde av rapporterte tilfeller fra perioden før 1920.
Størst betydning og oppmerksomhet av de tilfeller som ble beskrevet i denne perioden fikk uten tvil historien om Eve White, først rapportert i 1954, senere publisert i bokform som The Three Faces of Eve. Boka fikk stor medieoppmerksomhet, ble en bestselger og senere filmatisert med Joanne Woodward i hovedrollen. Det bemerkelsesverdige ved casen Eve White er ikke så mye at den ga ny informasjon, som at denne informasjonen nådde ut til offentligheten.
I boka går det tydelig fram at terapeutene Thigpen og Cleckley ikke hadde noen kunnskap om hvordan man behandlet en pasient med MPD.
Vi finner verken optimisme, behandlingsplan eller løfter om helbredelse. Det vi ser er en nøyaktig beskrivelse av det de to terapeutene erfarer i sitt møte med Chris Costner Sizemore, pasientens egentlige navn. Da de mente pasienten hadde oppnådd en viss stabilitet, overlot de henne til seg selv, på tross av at de var klar over at hun fortsatt opplevde hukommelsestap i perioder. Sizemore skrev senere om sine opplevelser i bøkene I´m Eve og A mind of my own. Fordi Thigpen og Cleckley hadde alle rettigheter til framtidige publiseringer av Sizemores personlige livshistorie, tok det tjue år før I´m Eve ble utgitt.
Det var således terapeutenes beskrivelser av hennes tilstand som ble den sannheten offentligheten fikk tilgang til. Det er svært store forskjeller ikke bare i formen, men også i innholdet mellom de ulike framstillingene. De personlige erfaringene skiller seg fra de observerte.
Som en indikasjon på at det er mulig å gjenerobre glemte minner og at disse kan være lagret i andre bevissthetstilstander, er det interessant at forfatterne av boka, som var Eves terapeuter, gjennom andre kilder fikk bekreftet noen av barndomshistoriene som framkom under terapien.
I det minste ett av alterne synes å ha vært tilstede og i aktivitet allerede da Eve var seks år. Den gang ble Eve White pisket for en handling Eve Black hadde begått, noe Eve Black også senere med glede fortalte om i terapien (Putnam 1989). I Chris Sizemores egne memoarer blir flere hendelser utdypet og bekreftet også av Eves nære slektninger (Sizemore 1989)
Den enorme oppmerksomheten både boka og filmen fikk, hadde betydning for publikums holdning til MPD. Thigpen og Cleckleys nøyaktige rapportering og det dokumentariske filmmaterialet de hadde, ga troverdighet. Beskrivelsen av den lille jenta som måtte kysse sin døde bestemor på munnen, på tross av at hun skrek og ba om å få slippe, gjorde inntrykk. Publikum oppfattet at lidelsen kunne ha noe å gjøre med barndomstraumer. Joanne Woodward fikk Oscar for sin framstilling av Eve. MPD hadde fått et ansikt.
To artikler skrevet av henholdsvis Taylor & Martin i 1944 og Sutcliffe & Jones i 1962, prøvde å stadfeste kriterier for å diagnostisere MPD og avgjøre om MPD var en virkelig lidelse (Putnam 1989).Den kritiske og konservative tonen i disse artiklene tydeliggjør den skeptiske holdningen man hadde til MPD på denne tiden. På bakgrunn av strenge diagnostiske kriterier, ble en rekke cases avvist i forhold til om de møtte disse kriteriene.
Selv om begge artikkelforfatterne konkluderte med at MPD var en faktisk lidelse, bidro de til at også senere forfattere fant det nødvendig å utvise en skeptisk holdning for å bli tatt på alvor. En rekke forskere og behandlere brukte i sine artikler og rapporter mer krefter på å bevise at MPD eksisterte, enn på å bidra med ny klinisk kunnskap og å utveksle erfaringer om behandlingsmetoder.
Frank Putnam påpeker at når man ser tilbake på denne femtiårsperioden, var det flere faktorer som skapte mistro og skeptiske holdninger.
Noen fortsatte å hevde at MPD var et direkte resultat av hypnose og således var skapt i terapirommet. Hypnose og MPD måtte vike for de nye trendene innenfor psykiatrien, spesielt psykoanalyse og atferdsterapi. Pasienter med dissosiative symptomer ble ofte diagnostisert enten som ødipale hysterikere eller som schizofrene.
Den store interessen for schizofreni er en faktor som kan ha spilt en stor rolle for den dalende interessen for MPD ( Putnam 1989, Ross 1997). Schizofreni betyr på gresk splittet sinn, og det har helt fram til våre dager vært en sammenblanding av diagnosene MPD/DID og schizofreni. Fordi et splittet selv ikke er et av symptomene ved schizofreni, er det en allmenn oppfatning blant psykiatere at schizofreni er et misvisende navn på denne lidelsen. Schizofreni som diagnose ble først introdusert av Bleuler i 1908, men ble ikke velkjent i USA før i slutten av tjueårene og begynnelsen av trettiårene. Diagnosestatistikk fra USA viser at mens det i perioden 1914 til 1926 var flere pasienter som var diagnostisert med MPD enn med schizofreni, ser man fra 1927 en stor økning av tilfeller av schizofreni mens antall MPD-pasienter synker dramatisk (Putnam 1989). M. Rosenbaum viser til at Bleuler inkluderer multippel personlighet i sin schizofrenidiagnose:
It is not alone in hysteria that one finds an arrangement of different personalities on succeeding the other. Through similar mechanisms schizophrenia produces different personalities existing side by side. (Putnam 1989 s. 33-34)
Ifølge Putnam er det grunn til å anta at mange MPD-pasienter var diagnostisert med lidelsen schizofreni på denne tiden. En slik feildiagnostisering foregår fremdeles, ifølge både Putnam og en rekke andre psykiatere. Publikums sammenblanding av disse to lidelsene ser vi fortsatt i dag.
Ross påpeker også det problematiske i begrepet multippel personlighetsforstyrrelse. Lidelsens navn kunne oppfattes dithen at man hevdet at det virkelig var mulig å ha flere personer i en kropp. For kritikerne og skeptikerne var dette en problemstilling det var lett å argumentere og polemisere mot. Ross understreker at han på ingen måte mener at en kropp kan inneholde flere personer. Det viktige må ikke være lidelsens navn, men at den blir definert, diagnostisert og behandlet. I den forbindelse viser han til at på tross av at schizofreni er et misvisende navn, har forskningen ikke hatt som mål å tilbakevise lidelsens eksistens. Ross påpeker at "the fact that a group of organic brain syndromes has been misnamed split mind disorder in the twentieth century has not resulted in any systematic research attempting to show that schizophrenia is an expression of oedipal conflict" (Ross 1997 s. 37).
Et annet moment Putnam vektlegger, er at det ved bruken av neuroleptika som ble vanlig mot slutten av denne perioden, skjedde en vending bort fra psykoanalysen og mot en kjemisk medisinsk behandling. Den direkte kontakten mellom pasient og terapeut ble mindre, og sjansen for å oppdage at en pasient hadde perioder med hukommelsestap eller andre dissosiative symptomer, sank.
Fra 1970 til et nytt årtusen
1970 -årene representerte av flere grunner milepæler for den moderne forskning innenfor dissosiative lidelser. Med vietnamsoldatene som vendte hjem fikk man en større forståelse for traumenes betydning innenfor psykiatriske lidelser. Kvinnebevegelsen satte fokus på overgrep mot barn generelt og omfanget og skadevirkningene av incest spesielt.
I 1974 kom biografien Sybil, skrevet av journalisten Flora Rheta Schreiber i samarbeid med personen som i boka har pseudonymet Sybil, og hennes terapeut, psykiateren Cornelia Wilbur. Både boka og filmatiseringen av denne fikk svært stor medieoppmerksomhet. Selv om også beskrivelsen av Eve tjue år tidligere hadde fått mye publisitet, hadde den i liten grad ført til økt kunnskap om MPD som lidelse. Frank Putnam mener tvert i mot at den i sin framstilling kan ha bidratt til å gi et forvrengt bilde av de kliniske sider ved MPD (Putnam 1989). I Sybil blir de ulike symptomer og årsaker, som hukommelsestap, tåketilstand, barnemishandling og interaksjon mellom alterne, beskrevet på en slik måte at det skapte et grunnlag andre pasienter kunne sammenlignes og forstås i forhold til. Den vellykkede psykoterapeutiske behandlingen som førte til en integrering av de ulike alterne, fungerte som et ideal for en rekke pasienter og deres terapeuter.
Wilbur gjorde et grundig arbeid for å få verifisert en del av de traumatiske opplevelser som kom til overflaten i terapien. Hun intervjuet Sybils foreldre, tok henne med seg til hjemstedet, snakket med hennes lege og gikk igjennom hennes sykejournaler. Undersøkelsene bekreftet at Sybil hadde vært utsatt for mishandling av en svært syk mor. Mens Wilburs artikler om Sybil hadde blitt refusert av en rekke medisinske tidsskrifter på grunn av den sterke mistroen til lidelsen, ble boka obligatorisk lesning for studenter innenfor psykiatriske lidelser over hele verden. En rekke av de psykiatere som de siste tiårene har interessert seg for MPD/DID gir Cornelia Wilbur æren for den økte forståelsen og interessen for lidelsen:
" Wilbur can be understood to have begun a "scientific revolution" in which a new "paradigm" for the dissociative disorders was formulated" (Kluft 1993, s. 52).
En gruppe klinikere som alle hadde erfaring med dissosiative lidelser erfarte at det var vanskelig å få gehør for deres forskning. Ralph Allison, Richard Kluft, David Caul og Cornelia Wilbur hadde alle problemer med å få publisert artikler om dissosiative lidelser. De opplevde at deres kolleger tok avstand fra deres arbeid. Sammen arrangerte de derfor i 1978 den første årlige "American Psychiatric Assocoation training workshop" med MPD i fokus.
1980 ble et viktig vendepunkt i den moderne forskning innenfor dissosiative lidelser. George Greaves publiserte sin artikkel "Multiple Personality: 165 years after Mary Reynolds" i Journal of Nervous and Mental Disease. Her går han igjennom alle tilgjengelige casebeskrivelser og ser dem i sammenheng. Han påpeker traumenes betydning for utvikling av lidelsen og konkluderer at MPD (Gmelins syndrom) er en forståelig og ikke sjelden lidelse.
Samme år påpeker Milton Rosenbaum i artikkelen "The role of the term schizophrenia in the decline of the diagnosis of multiple personality" (Rosenbaum 1980) at det er gode grunner til å tro at et stort antall mennesker med MPD er blitt feildiagnostisert og feilbehandlet. Rosenbaum viser blant annet til at neuroleptika, som er en viktig del av behandlingen ved schizofreni, ikke har noen dokumentert positiv effekt for dem som lider av MPD.
I boka Minds in Many Pieces (Allison og Schwarz (1980)1999) tar dr. Allison et oppgjør med skeptikerne og sier at han ikke lenger vil benekte det han stadig møter i sin praksis. De linjer han trekker mellom MPD og spirituelle og parapsykologiske fenomener har gjort ham til en meget omdiskutert psykiater.
Innenfor dissosiativ forskning har imidlertid hans oppdagelse av det han kaller en Inner Self Helper (ISH) blitt brukt av en rekke av de mest kjente terapeuter innenfor dissosiative lidelser. Jeg vil i analysen av selvbiografiene beskrive denne funksjonen nærmere.
Den viktigste hendelsen i 1980, som i stor grad må sees i lys av den pågående forskningen, var at MPD fikk status som en diagnose i DSM III, den amerikanske diagnosemanualen. Lidelsen fikk betegnelsen multiple personality og ble ikke lenger satt i sammenheng verken med hysteri eller schizofreni.
Åttitallet ble preget av en stadig økende interesse for dissosiative lidelser. Greaves fikk i løpet av atten måneder henvendelser fra 55 land som ønsket kopier av hans artikkel. I 1982 tok Greaves initiativ til å danne en styringskomite som kunne utveksle kunnskap og informere om MPD.
I 1983 møtte de gruppen som med Wilbur i spissen arrangerte de årlige "workshops" om MPD. I løpet av dette møtet ble International Society for the Study of Multiple Personality dannet. Navnet ble senere endret til International Society for the Study of Dissociative Disorders (ISSD). Frank Putnam fikk hovedansvar for organiseringen av den vitenskapelige forskningen (Greaves 1993). I løpet av ti år fikk organisasjonen mer enn 2750 medlemmer fra hele verden. En rekke fagbøker og forskningsrapporter ble publisert, og retningslinjer for diagnostisering og behandling ble samordnet.
False memory syndrome foundation
Vi har sett at forståelsen av multippel personlighetsforstyrrelse har utviklet og endret seg gjennom de siste par hundre år, og at det eksisterer en rekke ulike holdninger til lidelsen, både blant dem som tar den på alvor og blant dem som benekter dens eksistens. Med økende kunnskap om lidelsen kunne det i løpet av åttitallet se ut til at aksepten for lidelsen hadde funnet et feste. I begynnelsen av nittitallet får imidlertid den skeptiske holdningen et nytt oppsving.
Det store antall pasienter som ble diagnostisert med MPD på slutten av 1980-tallet , særlig i USA og Canada, blir av mange betegnet som en epidemi.
Det finnes en rekke teorier om årsakene til dette, som at økt kunnskap førte til at man hadde større forutsetninger for å oppdage disse pasientene, eller at en rekke terapeuter ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og bedrev overdiagnostisering. Kritiske røster hevdet at forstyrrelsen oppsto i terapirommet der lett påvirkelige pasienter under hypnose, påvirket av medikamenter eller i samhandling med terapeuten, ble påført symptomer som kunne tolkes dithen at de led av MPD/DID. Det ble også antydet at pasienter som hadde psykiske problemer hadde funnet en tilstand de kunne spille ut og få oppmerksomhet i forhold til.
I faglitteraturen var det i stort grad enighet om at traumatiske opplevelser, og da særlig seksuelle overgrep i tidlige barneår, var hovedårsaken til at enkelte personer utviklet MPD/DID. En av forutsetningene i behandlingen av dissosiativ identitetsforstyrrelse er at pasientene skal gjenerobre de minnene som finnes hos de ulike fragmenterte identiteter og integrere dem i et samlet selv. For mange pasienter som fikk diagnosen MPD/DID innebar denne en innsikt om at det var traumer påført dem av deres nærmeste som var årsaken til deres psykiske problemer. I kjølvannet av dette fulgte en rekke konfrontasjoner, anklager og motanklager mellom pasient og pårørende.
Denne problematikken var bakgrunnen for at en gruppe personer i 1992 dannet "The False Memory Syndrome Foundation." Organisasjonens mål var å dokumentere og studere de problemene som oppsto for familier når deres voksne barn plutselig påsto at de hadde gjenvunnet minner om seksuelle overgrep som barn. Initiativtagere var Hollida Wakefield og Ralph Underwager , forfattere av boka Accusations of Child Sexual Abuse (1988) og Pamela Freyd, som fortsatt er organisasjonens leder, og hennes mann Peter Freyd.
Underwager ble senere ekskludert fra foreningen fordi han i et intervju i 1991 med Paidika, et tidsskrift for pedofile, uttalte at "Paedophiles can make the assertion that the pursuit of intimacy and love is what they choose. With boldness they can say, I believe this is in fact part of God´s will." (Paidika 1991). Underwager uttalte i samme intervju at han mente det var Guds vilje at menneskene har absolutt frihet. Wakefield påpeker i samme intervju at hun og Underwager ikke har samme syn på dette. Begge brukes i stor utstrekning som ekspertvitner i saker som gjelder incest.
En av organisasjonens mest profilerte støttespillere er den kjente psykologen Elisabeth Loftus. Loftus er meget kritisk til realiteten i gjenerobrede minner fra barndommen, og uttaler at "there is virtually no scientific evidence to demonstrate the authenticity of repressed memories that return" (Loftus 1993, s. 48). Loftus er en meget omdiskutert psykolog. Da hun skulle holde et av hovedinnleggene ved New Zealand Psychological Society´s årlige konferanse i august 2000, trakk Dr. John Read, en av foreningens ledere og Director of Scientific Affairs seg i protest. Han hevdet at Loftus
by arguing consistently in court that children make up child abuse on a massive scale, hardly makes it easy for people to disclose abuse for fear of being disbelieved. Every time a genuine abuse victim is discredited in the press or in the court and made out to look like they´ve made it up or were so stupid that they have let a counsellor convince them that they´ve been abused, that moves us backwards into the dark ages again where no one wants to talk about abuse. (Radio New Zealand, August 7, 2000).
Stig Heskestad skriver i Tidsskrift for Norsk lægeforening at det er et interessant forhold ved den amerikanske debatten at to av de mest profilerte bidragsytere, professor Elizabeth Loftus ved University of Washington og professor Jennifer J. Freyd ved University of Oregon, som begge har beskrevet at de ble seksuelt misbrukt som barn, har havnet på hver sin side i debatten. Han påpeker at Loftus har gjort seg til talsmann for foreningen for falske minner og at hun er svært kritisk til fenomenet gjenkalling av tapte minner, som hun hevder er myte og stort sett implantert av terapeuter. Han viser til at Jennifer Freyd derimot skriver at det er adaptivt og logisk at barn blokkerer minner om seksuelle overgrep, særlig når barnet sviktes av nære omsorgspersoner. Han ser det som "tankevekkende at det var hennes foreldre, Pamela og Peter Freyd, som stiftet foreningen False Memory Syndrome Foundation, opprinnelig en støtteforening for anklagede foreldre." (Heskestad 2001; s. 2386-9).
Talerør for FMS-organisasjonen hevder at ingen noensinne har kunnet bevise at man skal kunne fortrenge traumatiske minner, spesielt ikke over lengre tid, og er tilnærmet konsekvente i sine uttalelser om at gjenerobrede minner om seksuelle overgrep er falske, påført pasienten i det terapeutiske rom. Talsmenn for organisasjonen hevder også at det er usannsynlig at overgriperen kan ha fortrengt sine egne minner om overgrep (FMS Foundation Newsletter, July 3, 1993).
Heskestad sier at det ved enkeltstående traumer hos barn er vanligst med fullstendige og detaljerte minner, men at det ved gjentatte eller langvarige traumer er vanlig med benekting og amnesi. Han påpeker at dette kan virke paradoksalt, men trolig har sammenheng med at repetisjoner gir barnet anledning til å utvikle dissosiering eller selvhypnose som forsvar: "Når man ikke kan komme seg unna fysisk, flykter man i stedet mentalt. Forskning viser at incest og kombinasjonen av fysisk mishandling og seksuelle overgrep fører til særlig høy frekvens av dissosiering og amnesi" (Tidsskrift for Norsk Legeforening 2001; 121: 2386-9).
The False Memory Syndrome Foundation har fått svært stor oppslutning. Blant de mange støttemedlemmer organisasjonen har, finnes en rekke psykiatere og psykologer, i tillegg til foreldre og søsken av personer som hevder at de som barn ble utsatt for seksuelle overgrep.
Multippel personlighet og bruk av begreper – mot en felles betegnelse
Den tilstand Gmelin beskrev i 1791 er blitt gitt mange navn. Mens han kalte den exchanged personality, ble tilsvarende fenomener i Frankrike kalt double consciousness og av engelsktalende forskere både dual consciousness, alternating personality, multiple personality og split personality.
I midten av 1980-årene ble betegnelsen multiple personality disorder (MPD) brukt, og i 1987 ble dette den offisielle betegnelsen i DSM-III-R (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Third Edition Revised, American Psychiatric Association 1987). Denne betegnelsen var ikke ukomplisert. Begrepet personlighet kan ses som en sammensatt mengde adferds- og personlighetstrekk i en person , utviklet over tid, og det kan diskuteres om det er mulig for en person å ha mer enn én samlet personlighet. Uansett hvordan en pasient opplever og beskriver sin livsverden, kan man argumentere for at ulike personer i ulike aldre, størrelser og kjønn ikke kan inneha en og samme kropp. Ordet personlighet kan således anses for ikke å være tilstrekkelig deskriptivt i forhold til opplevelsen av å ha flere identiteter, som personer med lidelsen har. Begrepet personality disorder omfatter dessuten en rekke ulike personlighetsforstyrrelser, og MPD blir ikke regnet blant disse. Betegnelsen var således misvisende i forhold til kriteriene for diagnosen og kunne bidra til den avvisende holdningen mange hadde til lidelsens realitet (Greaves 1993).
I 1994, med publiseringen av American Psychiatric Association’s Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders-IV, ble Multiple Personality Disorder (MPD) endret til Dissociative Identity Disorder (DID). Denne betegnelsen refererer både til en årsakssammenheng mellom lidelsens symptomer og dens opprinnelse i dissosiative reaksjoner, samtidig som den plasserer lidelsen som en identitetsforstyrrelse snarere enn en personlighetsforstyrrelse. Dette reflekterte endringer i den profesjonelle forståelse for lidelsen, et resultat av økt empirisk forskning.
Psykiaterne Colin Ross og Frank Putnam er blant de mest kjente spesialister innenfor dissosiative lidelser. Dette er også to psykiatere som forfatterne av selvbiografiene spesielt refererer til i sine bøker. Putnam påpeker at de tidlige casebeskrivelser av MPD har en slående likhet med dem som beskrives i dag (Putnam 1989). Ross understreker hvor viktig det er å forstå MPD/DID i en historisk og kulturell kontekst (Ross 1997). Jeg ønsker derfor å presentere multippel personlighet i et historisk perspektiv og se på hvilken plass lidelsen i dag har sosialt, kulturelt og innenfor moderne psykiatri.
Debatten om dissosiative lidelser har økt i omfang og styrke de siste par tiår, og antall pasienter som har fått diagnosen Dissosiativ identitetsforstyrrelse er større enn noensinne. Likevel mener mange fagpersoner innenfor psykiatrien at det ikke er vel begrunnet å hevde at MPD er en lidelse som tilhører vår tid og som stort sett oppsto i Nord-Amerika på 1980-tallet. De påpeker derimot at det er en rekke grunner til å mene at MPD er en eldgammel lidelse. Fortellinger om fragmentering av selvet, av transetilstander under religiøse seremonier og av mennesker besatt av ulike typer ånder finner vi innenfor en lang rekke kulturer i store deler av verden, helt fra Det gamle Egypt og fram til vår tid.
Fra Legion til Sigmund Freud
Den antatt første skriftlige referansen til MPD er bibelsk. I Markusevangeliet beskrives et møte mellom Jesus og en mann som var besatt av en uren ånd. Ingen lenker kunne holde ham fast, han skrek og slo seg selv med steiner. Da han så Jesus, løp han bort til ham og falt ned for hans føtter. Jesus spurte ham hva han het, og han svarte ”Legion er mitt navn, for vi er mange.” Jesus sendte åndene inn i en svinehjord som så styrtet utfor stupet og druknet.
Den besatte kom deretter til sans og samling og kunne forkynne hvor store ting Herren kunne gjøre. I Legion møter vi en mann som har flere symptomer vi gjenkjenner i dissosiative lidelser. Han opplever å være en av mange personer i sin kropp, han kan utvise en ekstrem fysisk styrke, og han driver med sjølskading.
Arketypene for MPD, sjamanistiske transetilstander og åndebesettelse finnes så langt tilbake som vi kjenner vår religiøse historie, i hulemalerier og templer som er flere tusen år gamle. Gjennom historien ser det ut til at temaene er allmenne og går på tvers av kulturelle og etniske skillelinjer (Putnam 1989). Ideen om djevelbesettelse dominerte vestlig tenkning i flere århundrer, og det var først da man i mindre grad godtok dette som forklaringsmodell for dissosiative tilstander, at man begynte å beskrive multippel personlighet som lidelse.
Ross beskriver at tilstander der personer går inn i transetilstander, opplever hørselshallusinasjoner eller opplever å ha endret identitet ved for eksempel å være besatt av ånder, tar i bruk de samme evner til å dissosiere som dagens MPD-pasienter har brukt for å mestre omfattende traumer i barndommen. MPD som moderne trendlidelse har således dype røtter i vår felles kulturelle og religiøse arv.
Den første utførlige presentasjon av et syndrom som kan gjenkjennes som MPD, er et tilfelle beskrevet av Paracelcus i 1646 (North et.al 1993). En kvinne som drev et vertshus hadde et annet selv som stjal penger fra henne uten at kvinnen selv hadde noen erindring om det. Kvinnen fant også blod og deler av knust glass i sin seng, tilsynelatende etterlatt av denne andre personligheten.
I 1791 rapporterte Eberhardt Gmelin et tilfelle av det han kalte ”umgetauschte Persönlichkeit” (Greaves 1993). I 1789 begynte en ung kvinne i Stuttgart å snakke perfekt fransk og oppføre seg som en fransk overklassekvinne. Hun snakket da tysk med fransk aksent. Som den franske kvinnen husket hun alt hun sa og gjorde, men som den tyske kvinnen hadde hun ikke noe minne av den franske. Gmelin oppdaget at han lett kunne få henne til å skifte fra en personlighet til en annen. Han behøvde bare å bevege hånden.
En omfattende beskrivelse av dette tilfellet ble publisert i Materialen für die Anthropologie i 1791 og senere på nytt i Ellenbergers klassiske verk om psykodynamisk psykiatri fra 1970, The Discovery of the Unconscious.
I 1816 publiserte dr. S. L. Mitchell en artikkel i Medical Repository i New York der han beskrev den unge kvinnen Mary Reynolds og hennes psykiatriske lidelse. Fram til hun var atten år, hadde hun levd et tilsynelatende normalt liv i en dypt religiøs familie som hadde emigrert fra England noen år tidligere. Hun var sky, tilbakeholden og sterkt religiøs. Som attenåring begynte hun å få noen hysteriske anfall, såkalte ”fits." Etter et slikt anfall var hun en gang blind og døv i fem uker. En tid senere våknet hun etter tjue timers søvn og hadde tilsynelatende glemt all sin ervervede kunnskap. I løpet av noen uker tilegnet hun seg det meste på nytt, men hadde en meget grovere håndskrift enn før. Som person var hun nå utadvent, morsom, glad i mennesker og naturen. I løpet av attenhundretallet ble historien om Mary Reynolds beskrevet gjentagne ganger i den psykiatriske litteraturen. Hun skrev også en selvbiografi.
Omfanget av casebeskrivelser om multippel personlighet i det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre er stort. Mens multippel personlighet som fenomen ble sett på som en uvanlig, men på ingen måte sjelden lidelse på attenhundretallet, ble det på store deler av nittenhundretallet derimot nærmest avskrevet som en ikke faktisk lidelse. Psykologen George Greaves, som er spesielt interessert i de historiske aspektene ved MPD, mener at dette kan finne sin forklaring i at den fransk-språklige psykiatri dominerte den engelskspråklige verden fram til ca. 1910, mens den tyskspråklige var dominerende i størstedelen av 1900-tallet (Greaves 1993).
Fra midten av 1800-tallet har forskningen om multippel personlighet vært knyttet nært opp til hypnose, og spesielt i Frankrike var en rekke psykiatere interessert i denne forskningen. I 1906 ble Pierre Janet som da hadde skrevet sin berømte bok om dissosiering, invitert til å forelese ved Harvard Medical School. Janet, som tilhørte eliten blant franske akademikere og var utdannet i filosofi, var spesielt interessert i hypnose og opptatt av arbeidet til Puységur innenfor magnetisme. Etter at Janet i 1884 ble ansatt som professor i Le Havre, fortsatte han sin utdannelse innenfor medisin.
Janet studerte spesielt fenomener innenfor dissosiering som hukommelsestap, tåketilstand, "successive existences" (hans beskrivelse av multippel personlighet) og "conversion symptoms" og hevdet at disse var et resultat av avspaltede deler av personligheten, deler som uavhengig kunne leve og utvikle seg. Han hevdet også at denne avspaltningen hadde sin opprinnelse i traumatiske erfaringer og kunne behandles ved at pasienten ble bevisstgjort i forhold til avspaltede minner og følelser (Putnam 1989).
Ved Harvard, på det første transatlantiske møtet der MPD ble diskutert, la Janet fram historien om Felida X, en case som på den tiden var den best kjente og mest omfattende dokumenterte i Frankrike, og sammenlignet den med Mary Reynolds. Fra trettenårsalderen viste Felida X tegn på MPD ved at hun gikk inn i transelignende tilstander for deretter å endre personlighet fra innesluttet til utadvendt. I perioder hadde hun en tredje personlighet som led av sterke angstanfall og hallusinasjoner. Som hos Mary Reynolds husket vertspersonen ikke denne endringen, mens den utadvendte alternative personligheten hadde full oversikt over alle hendelser. Da Felida X uforklarlig ble gravid, tok den alternative pesonligheten ansvar for graviditeten.
På samme tid hadde Morton Prince publisert historien om Christine Beauchamp i Dissociation of Personality. Christine søkte hjelp fordi hun hadde hodesmerter og kjente seg trøtt og viljeløs. Under hypnose avdekket Prince to andre personligheter, hvorav den ene presenterte seg som Sally. Sally var barnslig og likte å gjøre livet vanskelig for Christine. Hun stammet og behersket ikke fransk. I løpet av terapien avdekket Prince en fjerde identitet, "the Idiot" som han assosierte med en traumatisk opplevelse Christine hadde da hun var 18 år. Gjennom hypnose blir Sally borte, og de andre personlighetene integrert (Putnam 1989). Det er et paradoks at en av de mest kjente beskrivelser av MPD også er en av de som har vært med å legge grunnlaget for dagens debatt. Mange mener at Beauchamp-saken åpner for en tolkning som indikerer at MPD kan være et fenomen fremkalt under hypnose. Forskere som i dag arbeider innenfor denne lidelsen, benekter sjelden at symptomene kan fremkalles på denne måten, men betviler at en klinisk dissosiativ lidelse vil være vedvarende når dette er tilfelle.
I 1895 publiserte Breuer og Freud Studies on Hysteria. Boka inneholder en rekke case-beskrivelser av kvinnelige pasienter med dissosiative lidelser, og, i følge forfatternes oppfatning den gang, hadde de fleste av disse kvinnene vært utsatt for seksuelle overgrep. Den mest kjente casebeskrivelsen er Anna O., som i følge de psykiatere som i dag jobber innenfor fagfeltet (Ross 1997) led av DID. Før noen form for hypnose eller behandling som innebar en overføringsrelasjon med pasienten var igangsatt, uttalte Breuer at "two entirely distinct states of consciousness were present which alternated very frequently (…). She would complain of having lost time and would remark on the gap of her state of conscious thoughts."
I sine teorier og sin behandling på denne tiden forholdt Freud seg til sine pasienter som om de hadde vært ofre for virkelige traumer. Problematikken lignet den man fant hos Janet og Prince.
Med incestuøse fantasier mot et skeptisk klima
Få år senere endret Freud sitt standpunkt. Det finnes en rekke teorier om hvorfor han gjorde dette, blant annet at det ble for vanskelig å behandle kvinner for overgrep de var utsatt for av fedre som tilhørte hans egen omgangskrets (Ross 1997) og at han fant det umulig å akseptere at like mange fedre som det fantes hysteripasienter skulle ha misbrukt sine barn seksuelt (Kittang 1997). At Freud flyttet sitt perspektiv fra overgrepsteorier til teorier om seksuelle fantasier, anses av en rekke forskere for å ha vært sterkt medvirkende til å frata MPD troverdighet. Kvinner med dissosiative lidelser med bakgrunn i traumer ble nå behandlet for uforløste incestuøse fantasier.
MPD forsvant som diagnose og interesseområde tidlig på nittenhundretallet, både fordi den traumatiske opprinnelse til lidelsen kom i vanry, og fordi Freuds teorier om det ubevisste var
uforenlige med teorier om dissosiering. Forstått som det ubevisste, kunne ikke lenger ikke-bevisste deler av psyken tillegges nøyaktige minner, utføre kognitive handlinger eller ta fornuftsstyrt kontroll over kroppen (Ross 1997).
I 1917 beskrev W. F. Prince (Putnam 1989) et tilfelle som nærmest kan sees som et skoleeksempel på MPD. Han hadde tatt mer enn 1900 sider notater i løpet av en tre års periode av en pasient han kalte Doris Fisher. Pasienten hadde en svært vanskelig oppvekst der hun ble mishandlet av sin far.
Prince beskriver identiteter som er barn, syn og hørselshallusinasjoner, abreaksjoner der hun verger seg mot innbilte slag. Han observerte også at primærpersonligheten aldri sov, men at søvnfunksjonen var overlatt til de andre alterne. Prince gjør observasjoner i forbindelse med kvinnens svitsjing fra en personlighet til en annen som ofte stemmer overens med observasjoner hos terapeuter som behandler personer med MPD i dag:
There was a certain motor index which always preceded a change of personalities in this case; whether it has been noted in any other is not to the writer known. This was a sudden jerk or oscillation of the head from the neck, varying from an almost imperceptible twitch to a jerk which shook the whole body." (Putnam 1989, s. 31).
Prince beskrev at endringen av personlighet oppsto når pasienten følte smerte, sorg, angst, vonde minner, selvanklagelse og også ved uventede opplevelser av glede. Han er ikke kjent med om andre opplevde denne svitsjingen på samme måte. Fra bl.a. Putnams beskrivelser av slike observasjoner, vet vi i dag at det ikke er uvanlig.
På det årlige møtet i American Psychiatric Association i 1926 presenterte C. C. Wholey filmopptak av en pasient, et opptak som fortsatt finnes. Stumfilmen viser raske svitsjinger mellom altere, forskjeller i personlighet og smertegrense, altere med ulike kjønn og i ulike aldere, alle kliniske fenomener som i dag stemmer overens med beskrivelser av dagens MPD-pasienter.
I 1924 skriver Eugene Bleuler at "there is no need delving into those rare though most demonstrable hysterical cases, we can produce the very same through hypnosis." Her befinner han seg i skjæringspunktet mellom debattantene. Samtidig som han sier at MPD kan fremkalles ved hjelp av hypnose, sier han også at det i sjeldne tilfelle oppstår på andre måter.
Forskere innenfor MPD påpeker ofte den store variasjon i antall rapporterte tilfeller i løpet av de siste to hundre år. Mens antall rapporterte og detaljert beskrevne tilfeller på attenhundretallet og begynnnelsen av nittenhundretallet var betydelig, var interessen for denne lidelsen adskillig mindre fra ca. 1920 til ca. 1970. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes rapporterte tilfeller også fra denne perioden.
Det bemerkelsesverdige i rapporterte tilfeller fra denne perioden er at forfatterne nesten uten unntak opplevde at de beskrev noe som var nytt og annerledes, og således tydelig ikke hadde kjennskap til den store mengde av rapporterte tilfeller fra perioden før 1920.
Størst betydning og oppmerksomhet av de tilfeller som ble beskrevet i denne perioden fikk uten tvil historien om Eve White, først rapportert i 1954, senere publisert i bokform som The Three Faces of Eve. Boka fikk stor medieoppmerksomhet, ble en bestselger og senere filmatisert med Joanne Woodward i hovedrollen. Det bemerkelsesverdige ved casen Eve White er ikke så mye at den ga ny informasjon, som at denne informasjonen nådde ut til offentligheten.
I boka går det tydelig fram at terapeutene Thigpen og Cleckley ikke hadde noen kunnskap om hvordan man behandlet en pasient med MPD.
Vi finner verken optimisme, behandlingsplan eller løfter om helbredelse. Det vi ser er en nøyaktig beskrivelse av det de to terapeutene erfarer i sitt møte med Chris Costner Sizemore, pasientens egentlige navn. Da de mente pasienten hadde oppnådd en viss stabilitet, overlot de henne til seg selv, på tross av at de var klar over at hun fortsatt opplevde hukommelsestap i perioder. Sizemore skrev senere om sine opplevelser i bøkene I´m Eve og A mind of my own. Fordi Thigpen og Cleckley hadde alle rettigheter til framtidige publiseringer av Sizemores personlige livshistorie, tok det tjue år før I´m Eve ble utgitt.
Det var således terapeutenes beskrivelser av hennes tilstand som ble den sannheten offentligheten fikk tilgang til. Det er svært store forskjeller ikke bare i formen, men også i innholdet mellom de ulike framstillingene. De personlige erfaringene skiller seg fra de observerte.
Som en indikasjon på at det er mulig å gjenerobre glemte minner og at disse kan være lagret i andre bevissthetstilstander, er det interessant at forfatterne av boka, som var Eves terapeuter, gjennom andre kilder fikk bekreftet noen av barndomshistoriene som framkom under terapien.
I det minste ett av alterne synes å ha vært tilstede og i aktivitet allerede da Eve var seks år. Den gang ble Eve White pisket for en handling Eve Black hadde begått, noe Eve Black også senere med glede fortalte om i terapien (Putnam 1989). I Chris Sizemores egne memoarer blir flere hendelser utdypet og bekreftet også av Eves nære slektninger (Sizemore 1989)
Den enorme oppmerksomheten både boka og filmen fikk, hadde betydning for publikums holdning til MPD. Thigpen og Cleckleys nøyaktige rapportering og det dokumentariske filmmaterialet de hadde, ga troverdighet. Beskrivelsen av den lille jenta som måtte kysse sin døde bestemor på munnen, på tross av at hun skrek og ba om å få slippe, gjorde inntrykk. Publikum oppfattet at lidelsen kunne ha noe å gjøre med barndomstraumer. Joanne Woodward fikk Oscar for sin framstilling av Eve. MPD hadde fått et ansikt.
To artikler skrevet av henholdsvis Taylor & Martin i 1944 og Sutcliffe & Jones i 1962, prøvde å stadfeste kriterier for å diagnostisere MPD og avgjøre om MPD var en virkelig lidelse (Putnam 1989).Den kritiske og konservative tonen i disse artiklene tydeliggjør den skeptiske holdningen man hadde til MPD på denne tiden. På bakgrunn av strenge diagnostiske kriterier, ble en rekke cases avvist i forhold til om de møtte disse kriteriene.
Selv om begge artikkelforfatterne konkluderte med at MPD var en faktisk lidelse, bidro de til at også senere forfattere fant det nødvendig å utvise en skeptisk holdning for å bli tatt på alvor. En rekke forskere og behandlere brukte i sine artikler og rapporter mer krefter på å bevise at MPD eksisterte, enn på å bidra med ny klinisk kunnskap og å utveksle erfaringer om behandlingsmetoder.
Frank Putnam påpeker at når man ser tilbake på denne femtiårsperioden, var det flere faktorer som skapte mistro og skeptiske holdninger.
Noen fortsatte å hevde at MPD var et direkte resultat av hypnose og således var skapt i terapirommet. Hypnose og MPD måtte vike for de nye trendene innenfor psykiatrien, spesielt psykoanalyse og atferdsterapi. Pasienter med dissosiative symptomer ble ofte diagnostisert enten som ødipale hysterikere eller som schizofrene.
Den store interessen for schizofreni er en faktor som kan ha spilt en stor rolle for den dalende interessen for MPD ( Putnam 1989, Ross 1997). Schizofreni betyr på gresk splittet sinn, og det har helt fram til våre dager vært en sammenblanding av diagnosene MPD/DID og schizofreni. Fordi et splittet selv ikke er et av symptomene ved schizofreni, er det en allmenn oppfatning blant psykiatere at schizofreni er et misvisende navn på denne lidelsen. Schizofreni som diagnose ble først introdusert av Bleuler i 1908, men ble ikke velkjent i USA før i slutten av tjueårene og begynnelsen av trettiårene. Diagnosestatistikk fra USA viser at mens det i perioden 1914 til 1926 var flere pasienter som var diagnostisert med MPD enn med schizofreni, ser man fra 1927 en stor økning av tilfeller av schizofreni mens antall MPD-pasienter synker dramatisk (Putnam 1989). M. Rosenbaum viser til at Bleuler inkluderer multippel personlighet i sin schizofrenidiagnose:
It is not alone in hysteria that one finds an arrangement of different personalities on succeeding the other. Through similar mechanisms schizophrenia produces different personalities existing side by side. (Putnam 1989 s. 33-34)
Ifølge Putnam er det grunn til å anta at mange MPD-pasienter var diagnostisert med lidelsen schizofreni på denne tiden. En slik feildiagnostisering foregår fremdeles, ifølge både Putnam og en rekke andre psykiatere. Publikums sammenblanding av disse to lidelsene ser vi fortsatt i dag.
Ross påpeker også det problematiske i begrepet multippel personlighetsforstyrrelse. Lidelsens navn kunne oppfattes dithen at man hevdet at det virkelig var mulig å ha flere personer i en kropp. For kritikerne og skeptikerne var dette en problemstilling det var lett å argumentere og polemisere mot. Ross understreker at han på ingen måte mener at en kropp kan inneholde flere personer. Det viktige må ikke være lidelsens navn, men at den blir definert, diagnostisert og behandlet. I den forbindelse viser han til at på tross av at schizofreni er et misvisende navn, har forskningen ikke hatt som mål å tilbakevise lidelsens eksistens. Ross påpeker at "the fact that a group of organic brain syndromes has been misnamed split mind disorder in the twentieth century has not resulted in any systematic research attempting to show that schizophrenia is an expression of oedipal conflict" (Ross 1997 s. 37).
Et annet moment Putnam vektlegger, er at det ved bruken av neuroleptika som ble vanlig mot slutten av denne perioden, skjedde en vending bort fra psykoanalysen og mot en kjemisk medisinsk behandling. Den direkte kontakten mellom pasient og terapeut ble mindre, og sjansen for å oppdage at en pasient hadde perioder med hukommelsestap eller andre dissosiative symptomer, sank.
Fra 1970 til et nytt årtusen
1970 -årene representerte av flere grunner milepæler for den moderne forskning innenfor dissosiative lidelser. Med vietnamsoldatene som vendte hjem fikk man en større forståelse for traumenes betydning innenfor psykiatriske lidelser. Kvinnebevegelsen satte fokus på overgrep mot barn generelt og omfanget og skadevirkningene av incest spesielt.
I 1974 kom biografien Sybil, skrevet av journalisten Flora Rheta Schreiber i samarbeid med personen som i boka har pseudonymet Sybil, og hennes terapeut, psykiateren Cornelia Wilbur. Både boka og filmatiseringen av denne fikk svært stor medieoppmerksomhet. Selv om også beskrivelsen av Eve tjue år tidligere hadde fått mye publisitet, hadde den i liten grad ført til økt kunnskap om MPD som lidelse. Frank Putnam mener tvert i mot at den i sin framstilling kan ha bidratt til å gi et forvrengt bilde av de kliniske sider ved MPD (Putnam 1989). I Sybil blir de ulike symptomer og årsaker, som hukommelsestap, tåketilstand, barnemishandling og interaksjon mellom alterne, beskrevet på en slik måte at det skapte et grunnlag andre pasienter kunne sammenlignes og forstås i forhold til. Den vellykkede psykoterapeutiske behandlingen som førte til en integrering av de ulike alterne, fungerte som et ideal for en rekke pasienter og deres terapeuter.
Wilbur gjorde et grundig arbeid for å få verifisert en del av de traumatiske opplevelser som kom til overflaten i terapien. Hun intervjuet Sybils foreldre, tok henne med seg til hjemstedet, snakket med hennes lege og gikk igjennom hennes sykejournaler. Undersøkelsene bekreftet at Sybil hadde vært utsatt for mishandling av en svært syk mor. Mens Wilburs artikler om Sybil hadde blitt refusert av en rekke medisinske tidsskrifter på grunn av den sterke mistroen til lidelsen, ble boka obligatorisk lesning for studenter innenfor psykiatriske lidelser over hele verden. En rekke av de psykiatere som de siste tiårene har interessert seg for MPD/DID gir Cornelia Wilbur æren for den økte forståelsen og interessen for lidelsen:
" Wilbur can be understood to have begun a "scientific revolution" in which a new "paradigm" for the dissociative disorders was formulated" (Kluft 1993, s. 52).
En gruppe klinikere som alle hadde erfaring med dissosiative lidelser erfarte at det var vanskelig å få gehør for deres forskning. Ralph Allison, Richard Kluft, David Caul og Cornelia Wilbur hadde alle problemer med å få publisert artikler om dissosiative lidelser. De opplevde at deres kolleger tok avstand fra deres arbeid. Sammen arrangerte de derfor i 1978 den første årlige "American Psychiatric Assocoation training workshop" med MPD i fokus.
1980 ble et viktig vendepunkt i den moderne forskning innenfor dissosiative lidelser. George Greaves publiserte sin artikkel "Multiple Personality: 165 years after Mary Reynolds" i Journal of Nervous and Mental Disease. Her går han igjennom alle tilgjengelige casebeskrivelser og ser dem i sammenheng. Han påpeker traumenes betydning for utvikling av lidelsen og konkluderer at MPD (Gmelins syndrom) er en forståelig og ikke sjelden lidelse.
Samme år påpeker Milton Rosenbaum i artikkelen "The role of the term schizophrenia in the decline of the diagnosis of multiple personality" (Rosenbaum 1980) at det er gode grunner til å tro at et stort antall mennesker med MPD er blitt feildiagnostisert og feilbehandlet. Rosenbaum viser blant annet til at neuroleptika, som er en viktig del av behandlingen ved schizofreni, ikke har noen dokumentert positiv effekt for dem som lider av MPD.
I boka Minds in Many Pieces (Allison og Schwarz (1980)1999) tar dr. Allison et oppgjør med skeptikerne og sier at han ikke lenger vil benekte det han stadig møter i sin praksis. De linjer han trekker mellom MPD og spirituelle og parapsykologiske fenomener har gjort ham til en meget omdiskutert psykiater.
Innenfor dissosiativ forskning har imidlertid hans oppdagelse av det han kaller en Inner Self Helper (ISH) blitt brukt av en rekke av de mest kjente terapeuter innenfor dissosiative lidelser. Jeg vil i analysen av selvbiografiene beskrive denne funksjonen nærmere.
Den viktigste hendelsen i 1980, som i stor grad må sees i lys av den pågående forskningen, var at MPD fikk status som en diagnose i DSM III, den amerikanske diagnosemanualen. Lidelsen fikk betegnelsen multiple personality og ble ikke lenger satt i sammenheng verken med hysteri eller schizofreni.
Åttitallet ble preget av en stadig økende interesse for dissosiative lidelser. Greaves fikk i løpet av atten måneder henvendelser fra 55 land som ønsket kopier av hans artikkel. I 1982 tok Greaves initiativ til å danne en styringskomite som kunne utveksle kunnskap og informere om MPD.
I 1983 møtte de gruppen som med Wilbur i spissen arrangerte de årlige "workshops" om MPD. I løpet av dette møtet ble International Society for the Study of Multiple Personality dannet. Navnet ble senere endret til International Society for the Study of Dissociative Disorders (ISSD). Frank Putnam fikk hovedansvar for organiseringen av den vitenskapelige forskningen (Greaves 1993). I løpet av ti år fikk organisasjonen mer enn 2750 medlemmer fra hele verden. En rekke fagbøker og forskningsrapporter ble publisert, og retningslinjer for diagnostisering og behandling ble samordnet.
False memory syndrome foundation
Vi har sett at forståelsen av multippel personlighetsforstyrrelse har utviklet og endret seg gjennom de siste par hundre år, og at det eksisterer en rekke ulike holdninger til lidelsen, både blant dem som tar den på alvor og blant dem som benekter dens eksistens. Med økende kunnskap om lidelsen kunne det i løpet av åttitallet se ut til at aksepten for lidelsen hadde funnet et feste. I begynnelsen av nittitallet får imidlertid den skeptiske holdningen et nytt oppsving.
Det store antall pasienter som ble diagnostisert med MPD på slutten av 1980-tallet , særlig i USA og Canada, blir av mange betegnet som en epidemi.
Det finnes en rekke teorier om årsakene til dette, som at økt kunnskap førte til at man hadde større forutsetninger for å oppdage disse pasientene, eller at en rekke terapeuter ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og bedrev overdiagnostisering. Kritiske røster hevdet at forstyrrelsen oppsto i terapirommet der lett påvirkelige pasienter under hypnose, påvirket av medikamenter eller i samhandling med terapeuten, ble påført symptomer som kunne tolkes dithen at de led av MPD/DID. Det ble også antydet at pasienter som hadde psykiske problemer hadde funnet en tilstand de kunne spille ut og få oppmerksomhet i forhold til.
I faglitteraturen var det i stort grad enighet om at traumatiske opplevelser, og da særlig seksuelle overgrep i tidlige barneår, var hovedårsaken til at enkelte personer utviklet MPD/DID. En av forutsetningene i behandlingen av dissosiativ identitetsforstyrrelse er at pasientene skal gjenerobre de minnene som finnes hos de ulike fragmenterte identiteter og integrere dem i et samlet selv. For mange pasienter som fikk diagnosen MPD/DID innebar denne en innsikt om at det var traumer påført dem av deres nærmeste som var årsaken til deres psykiske problemer. I kjølvannet av dette fulgte en rekke konfrontasjoner, anklager og motanklager mellom pasient og pårørende.
Denne problematikken var bakgrunnen for at en gruppe personer i 1992 dannet "The False Memory Syndrome Foundation." Organisasjonens mål var å dokumentere og studere de problemene som oppsto for familier når deres voksne barn plutselig påsto at de hadde gjenvunnet minner om seksuelle overgrep som barn. Initiativtagere var Hollida Wakefield og Ralph Underwager , forfattere av boka Accusations of Child Sexual Abuse (1988) og Pamela Freyd, som fortsatt er organisasjonens leder, og hennes mann Peter Freyd.
Underwager ble senere ekskludert fra foreningen fordi han i et intervju i 1991 med Paidika, et tidsskrift for pedofile, uttalte at "Paedophiles can make the assertion that the pursuit of intimacy and love is what they choose. With boldness they can say, I believe this is in fact part of God´s will." (Paidika 1991). Underwager uttalte i samme intervju at han mente det var Guds vilje at menneskene har absolutt frihet. Wakefield påpeker i samme intervju at hun og Underwager ikke har samme syn på dette. Begge brukes i stor utstrekning som ekspertvitner i saker som gjelder incest.
En av organisasjonens mest profilerte støttespillere er den kjente psykologen Elisabeth Loftus. Loftus er meget kritisk til realiteten i gjenerobrede minner fra barndommen, og uttaler at "there is virtually no scientific evidence to demonstrate the authenticity of repressed memories that return" (Loftus 1993, s. 48). Loftus er en meget omdiskutert psykolog. Da hun skulle holde et av hovedinnleggene ved New Zealand Psychological Society´s årlige konferanse i august 2000, trakk Dr. John Read, en av foreningens ledere og Director of Scientific Affairs seg i protest. Han hevdet at Loftus
by arguing consistently in court that children make up child abuse on a massive scale, hardly makes it easy for people to disclose abuse for fear of being disbelieved. Every time a genuine abuse victim is discredited in the press or in the court and made out to look like they´ve made it up or were so stupid that they have let a counsellor convince them that they´ve been abused, that moves us backwards into the dark ages again where no one wants to talk about abuse. (Radio New Zealand, August 7, 2000).
Stig Heskestad skriver i Tidsskrift for Norsk lægeforening at det er et interessant forhold ved den amerikanske debatten at to av de mest profilerte bidragsytere, professor Elizabeth Loftus ved University of Washington og professor Jennifer J. Freyd ved University of Oregon, som begge har beskrevet at de ble seksuelt misbrukt som barn, har havnet på hver sin side i debatten. Han påpeker at Loftus har gjort seg til talsmann for foreningen for falske minner og at hun er svært kritisk til fenomenet gjenkalling av tapte minner, som hun hevder er myte og stort sett implantert av terapeuter. Han viser til at Jennifer Freyd derimot skriver at det er adaptivt og logisk at barn blokkerer minner om seksuelle overgrep, særlig når barnet sviktes av nære omsorgspersoner. Han ser det som "tankevekkende at det var hennes foreldre, Pamela og Peter Freyd, som stiftet foreningen False Memory Syndrome Foundation, opprinnelig en støtteforening for anklagede foreldre." (Heskestad 2001; s. 2386-9).
Talerør for FMS-organisasjonen hevder at ingen noensinne har kunnet bevise at man skal kunne fortrenge traumatiske minner, spesielt ikke over lengre tid, og er tilnærmet konsekvente i sine uttalelser om at gjenerobrede minner om seksuelle overgrep er falske, påført pasienten i det terapeutiske rom. Talsmenn for organisasjonen hevder også at det er usannsynlig at overgriperen kan ha fortrengt sine egne minner om overgrep (FMS Foundation Newsletter, July 3, 1993).
Heskestad sier at det ved enkeltstående traumer hos barn er vanligst med fullstendige og detaljerte minner, men at det ved gjentatte eller langvarige traumer er vanlig med benekting og amnesi. Han påpeker at dette kan virke paradoksalt, men trolig har sammenheng med at repetisjoner gir barnet anledning til å utvikle dissosiering eller selvhypnose som forsvar: "Når man ikke kan komme seg unna fysisk, flykter man i stedet mentalt. Forskning viser at incest og kombinasjonen av fysisk mishandling og seksuelle overgrep fører til særlig høy frekvens av dissosiering og amnesi" (Tidsskrift for Norsk Legeforening 2001; 121: 2386-9).
The False Memory Syndrome Foundation har fått svært stor oppslutning. Blant de mange støttemedlemmer organisasjonen har, finnes en rekke psykiatere og psykologer, i tillegg til foreldre og søsken av personer som hevder at de som barn ble utsatt for seksuelle overgrep.
Multippel personlighet og bruk av begreper – mot en felles betegnelse
Den tilstand Gmelin beskrev i 1791 er blitt gitt mange navn. Mens han kalte den exchanged personality, ble tilsvarende fenomener i Frankrike kalt double consciousness og av engelsktalende forskere både dual consciousness, alternating personality, multiple personality og split personality.
I midten av 1980-årene ble betegnelsen multiple personality disorder (MPD) brukt, og i 1987 ble dette den offisielle betegnelsen i DSM-III-R (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Third Edition Revised, American Psychiatric Association 1987). Denne betegnelsen var ikke ukomplisert. Begrepet personlighet kan ses som en sammensatt mengde adferds- og personlighetstrekk i en person , utviklet over tid, og det kan diskuteres om det er mulig for en person å ha mer enn én samlet personlighet. Uansett hvordan en pasient opplever og beskriver sin livsverden, kan man argumentere for at ulike personer i ulike aldre, størrelser og kjønn ikke kan inneha en og samme kropp. Ordet personlighet kan således anses for ikke å være tilstrekkelig deskriptivt i forhold til opplevelsen av å ha flere identiteter, som personer med lidelsen har. Begrepet personality disorder omfatter dessuten en rekke ulike personlighetsforstyrrelser, og MPD blir ikke regnet blant disse. Betegnelsen var således misvisende i forhold til kriteriene for diagnosen og kunne bidra til den avvisende holdningen mange hadde til lidelsens realitet (Greaves 1993).
I 1994, med publiseringen av American Psychiatric Association’s Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders-IV, ble Multiple Personality Disorder (MPD) endret til Dissociative Identity Disorder (DID). Denne betegnelsen refererer både til en årsakssammenheng mellom lidelsens symptomer og dens opprinnelse i dissosiative reaksjoner, samtidig som den plasserer lidelsen som en identitetsforstyrrelse snarere enn en personlighetsforstyrrelse. Dette reflekterte endringer i den profesjonelle forståelse for lidelsen, et resultat av økt empirisk forskning.
Dette er et kapittel i min hovedfagsoppgave
SvarSlettDissosiert - selvbiografiens fortellinger om multippel personlighet.