Kjønnstrøbbel på ønskelisten - Jonas og drømmen om Baby Annabelle

Jonas, en gutt jeg har et nært forhold til, ga meg nylig en ønskeliste for sin niårs fødselsdag. I forveien hadde jeg tenkt at den listen ville jeg ikke bry meg så mye om i år. Han har mer lego, dataspill og DVD-filmer enn noe barn kan trenge. I år ville jeg prøve å kjøpe en presang som var annerledes, som ikke bekreftet de forestillinger jeg trodde Jonas hadde om seg selv som et kjønnet menneske. Det er en mild overdrivelse å si at jeg ble overrasket da jeg oppdaget at Jonas øverst på sin ønskeliste hadde skrevet ”Baby Annabelle fra Zapf”. Jeg hadde sett denne dukken i en tv-reklame. Reklamen insisterte på at den var som en ekte baby som tisset, gråt og pustet. Bare en snill mamma kunne ta vare på en slik liten baby, fortalte reklamen. Dukken ble i reklamen vist kledd i rosa med en omsorgsfull mamma, også i rosa klær, ved sin side. Målgruppen for reklamen var uten tvil småjenter og dem som måtte ønske å gi dem gaver. Noen dager etter at listen var overlevert, så Jonas og jeg på TV sammen. Da Baby Annabelle-reklamen ble vist, fortalte Jonas meg at han ønsket seg den dukken noe helt forferdelig, mer enn noe annet i hele verden.

I mitt møte med ønskelisten til Jonas og hans utsagn om hvor gjerne han ville ha denne dukken, begynte jeg, i min undring, å reflektere over hans opplevelse av seg selv som kjønn. Hva slags begjær og hvilke følelser kunne få en snart ni år gammel gutt som ikke har søstre og aldri har lekt med dukker, til å ha en babydukke på ønskelistens førsteplass? Forteller dette ønsket meg noe om hans kjønnsidentitet? Er Jonas forvirret i forhold til denne identiteten? Har han reflektert over det uvanlige i ønsket sitt, og er begjæret etter dukken større enn motforestillinger som har dukket opp i refleksjoner han eventuelt har gjort seg?

I håp om å finne svar på noen av mine spørsmål, gikk jeg til kjønnsforskningen for å se om den kunne fortelle meg noe om hvordan vi definerer eller identifiserer oss selv som kjønnede mennesker.

Den magiske blokken
Professor i kvinne – og kjønnsforskning, Harriet Bjerrum Nielsen, har skrevet om kjønnsidentitet i artikkelen ”Den magiske blokk” fra 1993 . Her introduserer hun et skille mellom kjønnet subjektivitet og kjønnsidentitet. Hun sier at den kjønnete subjektiviteten er den kjønnete væren i verden som består av ureflektert og til dels også ubevisst kjønn. Mens ureflektert kjønn er den måten kjønnet er til stede som bakgrunn når man reflekterer over noe annet, kan kjønnsidentiteten defineres som det reflekterte kjønn, den måten subjektet ser seg selv som kjønn.

De fleste av oss lever vel i en hverdag der kjønn finnes som et bakteppe for våre handlinger, uten at vi til enhver tid reflekterer over de normer eller forventninger som ligger til grunn for at vi handler som vi gjør. I våre daglige gjøremål er vi oss ikke bevisst om det er biologi eller en sosial og kulturell konstruksjon som definerer oss som kjønn, og ofte opplever vi ikke at kjønn har betydning for vår væremåte. Et barn på ni år vil i liten grad reflektere over at hans handlinger må tilpasses samfunnets normer. Likevel vil barnet ubevisst ha mottatt en rekke signaler om hvordan gutter og jenter møtes av ulike forventninger i forhold til utseende, klær, oppførsel og interesser. Jonas har penis, kort hår, kler seg aldri i skjørt eller kjole er en racer på data og intenst opptatt av Pokemon. Jonas er gutt. I blant har han måttet reflektere over sin kjønnsidentitet. Jonas elsker å ri, men han er den eneste gutten i stallen. Det har undret ham fordi det i liten grad bekrefter hans forestillinger om krigere og riddere til hest, i rustning og med sverdet høyt hevet. På skolen har han fått beskjed om at ”det er bare jenter som liker hester”. Dette har ikke ført til at Jonas har sluttet å ri, men han har sluttet å snakke om det på skolen. Han forteller ikke lenger noen hvor høyt han elsker ”verdens vakreste ponny” Tommelise.

Bjerrum Nielsen sier at det bilde man har av seg selv som kjønn, kan være helt eller delvis ute av tritt med den kjønnete subjektiviteten. Hun viser til den danske kulturhistorikeren Johan Fjord Jensen som sier at denne dobbeltheten også gjelder kulturbegrepet. Det innebærer at vi definerer hvem vi er gjennom kulturprodukter samtidig som kultur også er det vi bevisstløst er, uten at vi gjør det til gjenstand for refleksjon. Kultur er både noe vi har og noe vi er, og disse definisjonene må forstås komplementært forbundet.

Jonas er tydelig klar over at det ikke er i tråd med forventninger til ham som gutt at han ønsker seg Baby Annabelle. Han sier ikke at han synes det er flaut eller jentete, men forteller at dukken skal bo i en seng i klesskapet, der den også skal ha sine bleier og sine klær. – Så får den liksom sitt eget rom, forklarer han. Min tolkning av det han sier, er at gjemt i klesskapet vil ingen tilfeldig besøkende oppdage at han er eier av en stor babydukke. Dette ønsket om å gjemme dukken, bekrefter for meg at Jonas er klar over at de produkter han omgir seg med, sier noe om hvem han er. Han har reflektert over seg selv som gutt i verden og ønsker ikke å bli definert gjennom sin lek med Annabelle. Når Jonas ser seg selv som kjønn gjennom andres blikk, ser han en gutt. Betyr dette så at Jonas har to motstridende bilder av kjønn på det Bjerrum Nielsen kaller sitt skriveblad?

Bjerrum Nielsen viser til et begrep hos Freud der det psykiske apparat beskrives som en magisk blokk bestående av en bløt vokstavle og et tynt blad som det skrives på . I voksen vil sporene finnes, om enn ikke alltid så synlige, også når bladet løftes bort. Voksen som før bare var et biologisk gitt potensiale, blir gjennom innskriftene til subjektivitet. Det at de ulike innskrifter skrives på samme blokk gjør det klart at de dels ”vil snakke i munnen på hverandre”, dels vil kreve ulik og i visse tilfeller ”særlig belysning” for å bli synlige, og endelig at det hele tiden kan skrives nye tilføyelser også med gamle skrifttyper. På den måten vil barndommens innskrifter ikke være bestemmende for senere innskrifter, men vil likevel kunne rekonstrueres som del av en sammenheng i etterhånd.

Jonas er ennå ikke ni år. Det betyr ikke at hans vokstavle ikke allerede inneholder avtrykk av en rekke innskrifter. Kan det være slik for ham at hans ulike innskrifter snakker i munnen på hverandre og at en situasjon har oppstått som har gitt en av disse innskriftene en så særlig belysning at drømmen om Baby Annabelle har oppstått som et resultat av dette?

Jacques Lacan og den symbolske orden
I følge den franske poststrukturalisten og psykoanalytikeren Jacques Lacans teori oppstår det menneskelige jeg i speilfasen når barnet gjenkjenner seg selv i speilet. Før dette har ikke barnet noen forestillinger om å være et enhetlig jeg, men opplever seg som fragmentert. I følge psykoanalytikeren Siri Gullestad kan denne speilingen ikke bare forstås som barnets møte med seg selv i speilet, men som et møte med den andres blikk. Barnet finner seg således som en representasjon gitt av en annen. Jeg`et defineres av de andre og fører til fremmedgjøring. Gullestad sier i sin doktorgradsavhandling om autonomibegrepet at ”prisen for samlingen av jeg`et til en helhetlig gestalt er en grunnleggende samling av subjektet. Denne spaltning kan aldri oppheves, men vil representere en mangetilstand i individets tilværelse” Jeg`et vil i følge Lacans teorier alltid være avhengig av andres definisjon. Men gjennom å trå inn i den symbolske orden, de sosiale og språklige strukturene, blir mennesket konstituert som menneske, individet blir subjekt, og kulturen får herredømme over naturen. Fordi Lacans teori ikke gir rom for individuelle forskjeller, kan den sies å være en teori om mennesket, ikke om mennesker, en antropologi snarere enn en psykologi. Det er således en allmennmenneskelig skjebne å føle seg innesperret i en definisjon gitt av andre.

Jonas har diagnosen Asperger syndrom. Han anses for å være en usedvanlig godt fungerende gutt med en nevrologisk forstyrrelse som befinner seg innenfor autismespekteret. Vi har sett at Jonas har vist at han har en forståelse av andres definisjon av gutt som begrep og identitet. Som barn med diagnosen Asperger syndrom er han en iherdig iakttager av andre menneskers atferd, men har problemer med å tolke og forstå det ikke-konkrete, det symbolske og det metaforiske. Betyr det at han har hatt problemer med å forstå seg selv som en representasjon gitt av en annen? Kan dette ha gjort det vanskelig for ham å trå inn i det Lacan kaller den symbolske orden, der individet blir subjekt og kulturen får herredømme over naturen. Er en mangetilstand i tilværelsen mer komplisert for ham enn for andre?

Om å være den andre
Da Simone de Beauvoir skrev Det annet kjønn, var det som en følge av at hun spurte seg selv om hva det hadde betydd for henne å være kvinne. Hun hadde ikke ventet å få det svaret hun ga seg selv. Før spørsmålet ble stilt, trodde hun ikke det hadde hatt noen særlig betydning. Da hun svarte, ble svaret Det annet kjønn. Beauvoir hevder at hun som kvinne er tvunget til å definere seg selv som et kjønnet vesen, men at en mann ikke behøver å gjøre det samme. Mens kvinnen taler ut fra en kjønnet kropp, blir mannen ikke oppfattet som et individ av et bestemt kjønn, men får være et menneske. Således blir kvinnen den andre.

Jonas er i forhold til å være barn vant til å bli definert som den andre. Han er den som ikke forstår den sosiale leken, den som ikke deltar i fotball, og den som ikke forstår det språklige spillet. Han står utenfor de fleste tolkningsfellesskap og har aldri møtt andre barn som deler hans måte å fungere på. Det normale han ser seg selv som den andre i forhold til, er ikke dikotomien jente eller gutt, men det normale barnet, - barnet uten Asperger syndrom, barnet som skjønner hva som foregår i det sosiale fellesskapet, barnet som er integrert i den samfunnsskapte orden.

Det meste av kjønnsforskningen og teoriene innenfor denne tar utgangspunkt i autonome voksne. Barns erfaringer og handlinger som kjønnede mennesker har i liten grad blitt synliggjort. I boka Gender Play presenterer Barrie Thorne en analyse av hvordan kjønn konstrueres blant jenter og gutter i barneskolen. Hennes konklusjon er at barn er aktive aktører som skaper og gjenskaper kjønn gjennom aktivitet og interaksjon.

Jeg minnes en samtale Jonas og jeg hadde da jeg for noen år siden hentet ham i barnehagen.
- Jeg har fått en venn, sa han. – Vi leker Løvenes Konge sammen. Han er så snill.
- Hva heter vennen din, da? spurte jeg.
- Han heter Sandra, svarte Jonas.
- Å, ja, sa jeg. - Sandra er et fint jentenavn.
- Sandra er en gutt, svarte Jonas.- Han har kort hår og går i bukser og sparer på Pokemonkort. Han er en gutt.
Da Jonas forsto at han hadde tatt feil, at hans nye venn var en jente og ikke en gutt, ble han fortvilet og sint. Hans sinne handlet ikke om at han ikke ville leke med jenter eller at han på noen måte så jenter som mindreverdige. Årsaken til hans fortvilelse var at han ikke hadde sett forskjell. Han hadde tatt i bruk de kodene han kjente for å identifisere et kjønn, og de hadde ikke vært tilstrekkelige. Jonas fortsatte å leke med Sandra. Hver dag i flere måneder iscenesatte de Løvenes konge, Jonas som Simba og Sandra som Kala. Da de valgte å spille rollene som gutteløve og jenteløve, var Jonas ikke klar over at de valgte de rollene som representerte deres eget kjønn. Han hadde således ikke noe forhold til at han i denne leken var deltaker i en interaksjon med et annet barn der kjønn ble gjenskapt i en aktivitet.
Språkets betydning
Poststrukturalistene tok utgangspunkt i strukturalisten Saussures språkteori som legger vekt på at språk ikke avspeiler virkeligheten, men konstruerer den. I videreføringen av Saussures teorier mener poststrukturalistene at når samfunnet kan sees som tekst, så dreier disse tekstene seg om et språk som er gjennomsyret av maktens diskurser.

Poststrukturalistiske perspektiver understreker at makt-viten relasjoner og den dynamikken som finner sted i det skiftende, foranderlige og fleksible også har betydning i studiet av barn og kjønn. Den australske forskeren Bronwyn Davies bruker poststrukturalistisk teori og diskursanalytisk innfallsvinkel når hun utforsker barns konstruksjoner av tradisjonell maskulinitet og feminitet. Hun sier at barn oppfattes som ufullstendige personer som ennå ikke forstår den moralske og samfunnsmessige orden. Mye av sin kunnskap får de når de blir fortalt at de har feilet. I denne prosessen vil barn oppleve både frykt og redsel for at noen skal frata dem status ved å oppdage at de gjør feil.

Et barn med Asperger syndrom vil oppfatte språket svært konkret. Ord som alltid og aldri vil bli tatt bokstavelig. Abstraksjon og manglende presisjon blir tålt bare i liten grad. Ofte vil barnet ikke oppfatte at konteksten vi bruker ord i har betydning for vår forståelse. De kjenner ikke de ulike språkspillene vi omgir oss med. Dette vil innebære at barnet ikke vil oppfatte de små nyansene i språket eller undertekstene de fleste av oss bruker når vi kommuniserer med hverandre. Når andre barn sammen skaper og utfordrer kjønnsmønstre ved hjelp av språk og aktiviteter, vil barnet med Asperger syndrom stå på sidelinjen uten å kunne ta del i de forhandlinger som finner sted i språket. Vi har sett hvordan Jonas ble ulykkelig da han tok feil i sin identifikasjon av en lekekamerats kjønn. Hvis han blir utfordret i forhold til om hans oppførsel er i overensstemmelse med forventninger til ham som gutt, vil han ikke kunne argumentere, forhandle eller forsvare seg. I stedet vil han lett kunne bringes til taushet og økt isolasjon.

Både personer i fiksjonslitteratur såvel som i den virkelige verden er forbilder og ressurspersoner når barnet konstruerer seg selv som det kjønn de tilhører. Barn med Asperger syndrom vil ofte ha vanskelig for å leve seg inn i den konstruerte virkeligheten de finner i skjønnlitteratur. I stor grad vil de fortrekke å lese faktabøker. Således vil karakterer i fiskjonslitteraturen i liten grad påvirke deres forståelse av det feminine og det maskuline. Når Jonas likevel levde seg inn i Løvenes konge og iscenesatte filmen i sin lek, var det som en repetitiv speiling av filmen, ikke som en iscenesettelse der han brukte sin egen fantasi.

Det annet kjønn kan sees som en tekst som befinner seg mellom den gamle og den nye feminismen, slutten på den tiden da kjønn var et klart definert begrep, begynnelsen på en tid som etter hvert ble preget av begrep som a third sex, she-man og genderfuck. Det kan være vanskelig å forestille seg noen teori om kjønnet som etter 1949 er upåvirket av Simone de Beauvoirs tenkning.

Julia Kristeva er en av de franske feministene som er forankret i potstrukturalistisk teori. I arven etter Simone de Beauvoir bærer hun med seg en holdning til at det ikke eksisterer noen kvinnelig eller mannlig essens, men i motsetning til henne tar hun utgangspunkt i Lacans teori om det ubevisste og førspråklige . Kristeva som i tillegg til å være litteraturforsker og språkteoretiker, også er psykoanalytiker, mener at det er en smertefull prosess å bli et subjekt, dvs å bli sosialisert inn i språket eller den symbolske orden. Kristeva mener at det før-språklige ikke er totalt fraværende i språket, men kan komme i form av en revolusjonær energi eller følelse og true den symbolske orden. Hun hevder også at barnet ubevisst kan identifisere seg med det mannlige (symbolske) eller kvinnelige (semiotiske/før-språklige). Fordi femininitet og maskulinitet er sosialt konstruert og ikke biologisk betinget, finnes begge muligheter for begge kjønn, sier Kristeva.

Iscenesettelse av kjønn
Både Jacques Lacan og Michel Foucault står sentralt i den poststrukturalistiske forståelsen av kjønn. Den amerikanske kjønnsforskeren Judith Butler henviser til Foucault når hun i sin artikkel om ”Imitasjon og kjønnsulydighet” sier at ” identitetskategorier er tilbøyelige til å fungere som redskap for regulative regimer, enten som normaliserende kategorier i undertrykkende strukturer eller som utgangspunkt for en liberalistisk bestridelse av nettopp slik undertrykkelse.” Butler oppleverer identitetskategorier som irriterende, som uforanderlige barrierer. Hun ser dem som åsted for uunngåelig trøbbel.

I min reaksjon på drømmen om Baby Annabelle ser jeg at jeg selv er offer for identitetskategoriene. I mitt forsøk på å forstå Jonas har disse kategoriene også for meg blitt åsted for trøbbel. I denne trøblete posisjon spør jeg, påvirket av Foucault, om det kan være slik at oppdelingen i to kjønn, det feminine og det maskuline, er en konstruksjon, og hvordan er i tilfelle disse konstruksjonene blitt etablert som allment aksepterte sannheter? Kan det være slik at et barn som Jonas, et barn som ikke så lett lar seg sosialisere inn i den kjønnsrolle som forventes av ham, har større mulighet til å velge kulturprodukter ut fra egne behov, og til å bli den han som menneske i verden, med sine iboende muligheter og forutsetninger, er ment å være?

Foucault utfordrer de kriterier man vanligvis bruker, ikke bare til inndeling av kjønn, men også til å begrense dem til to. Han sier i ”Seksualitetens historie” at vi i noen århundrer har hatt en tilbøyelighet til å spørre kjønnet om hva vi er. Han sier at dette spørsmålet ikke så meget har vært rettet til kjønnet som natur, men til kjønnet som historie eller betydning eller til kjønnet som diskurs. Foucault spør hvorfor vi bedriver denne jakten på sannheten om kjønnet, om hvilke maktspill det er som forutsetter eller muliggjør denne jakten. Bortsett fra den nytelse kjønnet gir oss, hva er det vi forlanger av det som gjør at vi holder på på denne måten?

Igjen føler jeg meg truffet. Hvilke holdninger hos meg selv har fått meg til å skulle jakte på sannheten om Jonas sin opplevelse av seg selv som kjønn? Spiller det noen rolle hva han velger å leke med? Kan jeg ikke bare la ham være i fred og glede meg over at han ikke lar seg styre av omgivelsenes forventninger til hans rolle som gutt? Jeg kjenner at det er både bekymringen og nysgjerrigheten for Jonas som påvirker meg i det som er blitt, kanskje ikke jakten på sannheten, men jakten på en forståelse, en forklaring.

Judith Butler sier at hun føler glede over de ustabile kategoriene og at det for henne ikke finnes et primært kjønn, men en rekke iscenesettelser og imiteringer som ikke har en original. Forestillingen om originalen blir en virkning av imitasjonen. Butler understreker at hun har forståelse for at en slik tankegang kan være vanskelig å akseptere når hun sier at sosialt kjønn (gender) ikke er en iscenesettelse som et forutgående subjekt velger å framføre, men performativt i den betydning at det konstituerer som en virkning nettopp dette subjektet som det tilsynelatende uttrykker. Hun anser at denne vanskelighet er resultat av en tendens til å tenke seksualitet og gender som, indirekte eller direkte, uttrykk for en psykisk virkelighet forut for gender og seksualitet.

Hvis Jonas har latt seg påvirke så sterkt av en reklame som i sin iscenesettelse av kjønn, bekrefter de mest tradisjonelle forestillinger om feminitet, betyr det at dette er en av mange iscenesettelser og kategorier av kjønn han kan identifisere seg med? Er en av disse kategoriene for ham et liv i rosa eller et lykkelig resultat av kjønnets bortfall? Er jeg selv så fanget av diskursens makt at jeg i dette fangenskapet bekymrer meg i stedet for som Butler å kjenne en glede og en befrielse? Finnes det noen måte de ulike teoriene om kjønn kan gi meg en større forståelse av det jeg opplever som en trøblete ønskeliste?

Fra Simone de Beauvoir via Lacan og de franske feminister fram til Michel Foucault og Judith Butler, finner jeg at diskursen om kjønn endrer seg og at dikotomien biologisk og sosialt kjønn i stadig større grad går i oppløsning. Kanskje er det mulig å se de franske feminister som poststrukturalister og Judith Butler som postmodernist? Hos henne er det fragmenteringen av kjønnet, overflate framfor dybde og de små fortellinger framfor de store historiene som gjelder. Butler kritiserer store deler av poststrukturalistisk teori for å ha en essensialistisk forestilling om kjønn som grunnlagt i dype, psykiske mønstre. Denne forestillingen ønsker hun at de skal forlate til fordel for en argumentasjon om kjønnsidentitet som iscenesettelse og performativitet som kan føre til frigjøring fra de undertrykkende kjønnsidentitetene.

Kan jeg i min forståelse av Jonas se på han som en barn av postmodernismen, et fragmentert barn som er mer opptatt av performativitet og de små fortellinger enn av de store linjene? Jeg tror ikke jeg kan det. Jonas har som et barn med Asperger syndrom stort behov for å gå i dybden. Et av kjennetegnene ved disse barna er deres intense fokus på deres særinteresser. Jonas er meget opptatt av verdensrommets beskaffenhet og har bred kunnskap om verdenshistorie som han tillegger stor betydning. Kanskje er det nettopp her min uro ligger. Jeg kan være redd for at han skal gjøre Baby Annabelle til sin nye særinteresse.

En fenomenologisk tilnærming
Nå går jeg tilbake dit jeg begynte, til Harriet Bjerrum Nielsen, den magiske blokken og identitetsbegrepet. I hennes artikkel opplever jeg å møte en pragmatisk og kanskje fenomenologisk tilnærming til mennesket som kjønnet. I fenomenologien er menneskers erfaringer gyldige som kunnskap. Som mennesker utsettes vi alle for erfaringer, for samfunnets diskurser, for kulturprodukter som definerer oss og som vi definerer oss selv i forhold til. Min opplevelse er ikke at Bjerrum Nielsen tar avstand fra poststrukturalismen når hun spør hvordan man kan formulere en psykologisk teori om subjektet som er forenlig med en forståelse av variasjon og forandring og hvordan vi griper dialektikkene mellom subjektivitet, diskurser og identitetsarbeid.

Bjerrum Nielsens sier at den kjønnete subjektiviteten ikke er noe bestemt, men blir til noe bestemt for hvert enkelt individ. ”Det normative er skjult bakgrunn for det deskriptive, samtidig som det deskriptive er forutsetningen for at vi kan være normative. (…) Det ene er bakgrunn for det annet, og det annet for det ene.” I denne formuleringen finner jeg en likhet med noe den franske forfatteren og poststrukturalisten Hélène Cixous sa da hun holdt foredrag om boken hun ikke skrev ved Universitetet i Oslo. Cixous sa at ordene finnes et sted i kroppen, og at bak det ene ordet finnes et annet. Hun sa at ordene, setningene og sammenhengene finnes på den andre siden av den andre siden.

Cixous talehandling fører meg igjen tilbake til den magiske blokken der ulike innskrifter snakker i munnen på hverandre og noen ganger krever særlig belysning for å bli synlige. Igjen spør jeg meg selv hvilken belysning som kan ha utløst et så sterkt ønske om å være eier av Baby Annabelle. I mitt møte med det jeg opplevde som en utrygg kjønnsidentitet hos Jonas, glemte jeg å spørre ham om hvorfor han ønsket seg en dukke. Det brakte meg inn i et forskningsområde der kjønnsforskning og forskning om barn møtes. Mitt bakteppe var også min kunnskap om Asperger syndrom og de utfordringer som ligger i å være et barn med denne diagnosen. Det jeg glemte var å bruke en fenomenologisk tilnærming til å spørre Jonas hvilke opplevelser og erfaringer som hadde brakt dukken Baby Annabelle fra Zapf øverst på ønskelisten.

Da jeg stilte ham dette spørsmålet, forsto jeg at jeg har trukket forhastede slutninger, og at Jonas har et mer reflektert forhold både til sin rolle som et kjønnet menneske og de begrensninger og forventninger hans kjønnsrolle måtte kunne medføre, enn jeg har tillagt ham. For det skulle vise seg at Jonas ikke ønsket seg en dukke han kunne leke med, men at dukken var en del av et prosjekt og en plan der målet var at han skulle kunne fylle en fremtidig rolle han i sitt selvbilde som gutt og fremtidig mann ikke mente seg kompetent til.

-For jeg vet ikke om jeg passer til å bli far, sa Jonas. - For jeg er sånn litt spesiell og veldig utålmodig og orker ikke at noen plager meg eller maser på meg, og babyer maser fælt. Men hvis jeg får øvet meg på den dukken og skifter bleier og mater den ofte nok sånn at jeg får til at den ikke skriker, da kan jeg kanskje lære meg å bli far før jeg blir voksen. For jeg vil ikke bli sånn som han derre Ari Behn. Han gidder ikke være hjemme og passe guttungene, så Märtha Louise får ikke vært på barne-tv. Det er en skandale. Jeg savner henne så fælt. Hun er mitt største idol.
- Jonas, sa jeg, og hadde allerede bestemt meg for å ikke analysere hvorfor Märtha Louise er hans største idol eller protestere mot hans beskrivelse av Ari Behn som en dårlig far. – De har to jenter.
- Javel, det er vel det samma det. Unger har de uansett.