Hot Flushes for Mother Earth

Hun våknet drivvåt av svette og raste lydløst mot kjønnets iboende uorden som ikke kunne la hennes kropp få nyte sin alder, sine hormoner og sin størrelse i fred.
- Global oppvarming, tenkte hun. – Igjen er det kvinnene det går mest utover. Hvorfor sier ingen noe om hva den globale oppvarmingen gjør med den middelaldrende kvinnens lokale tilstand?
Mona het kvinnen som denne natten stilte seg foran det åpne soveromsvinduet i håp om at en kjølig bris skulle nå hennes opphetede kropp. Langsomt viftet hun seg med avisen som hadde ligget på nattbordet. Den var fortsatt oppslått på den siden som hadde bidratt til at hun sovnet fylt av et maktesløst raseri.
- For hundre år siden tørket man seg et visst sted med sånne som deg, tenkte hun, og var ikke selv helt sikker på om hun refererte til avisen som tidligere tiders dopapir eller til den mannlige skribenten som formidler av antikvariske meninger. Over fire spalter i en regional avis hevdet han at et forbud mot kvinner i arbeidslivet kunne løse verdens klimaproblemer over natten. Kvinnen var den syndige som prøvde å likestille seg med mannen. Problemene hun hadde forårsaket var mange og til dels katastrofale. Ved en senere gjennomlesing av teksten skulle Mona komme til å se den som et satirisk innlegg i både klimadebatten og kjønnsdebatten. Denne natten opplevde hun den bare som en bekreftelse på alle de ydmykelser hennes kjønn hadde blitt utsatt for, og raseriet hun kjente bidro til at nok en bølge av hete spredte seg fra pannen og nedover i kroppen.

Ingen kjølig bris kom gjennom vinduet. Utenfor fantes det ingen hjelp å hente for en opphetet kvinnekropp som ikke lenger produserte nok østrogen til å kontrollere det indre kjølesystemet. – Fryseren, tenkte hun. – Jeg har bringebær i fryseren.
Tanken på bringebærene fikk Mona til å smile, og hun følte seg rent oppløftet da hun dro av sengetøyet, stappet det i vaskemaskinen og tok et rent laken og en pute med seg ut på kjøkkenet. Hun la seg på knærne foran fryseren og tok ut en gjennomsiktig pose fylt med to kilo røde bær. Kulden fra fryseren kjentes bedre enn noe kjærtegn hun kunne huske. Med det rene lakenet under seg og hodet på puten, helte hun langsomt de to kiloene med bær utover sin varme kropp. Hun kjente en sitrende følelse av kulde spre seg, og et øyeblikk senere fant kroppen hvile i duften av ville bær.

To kilo bringebær gir bare midlertidig lindring til en varm kvinnekropp, og litt senere lå Mona igjen på knærne foran fryseren for å hente hjelp. Rødfarget av de tinte bærene løftet hun ut en trekilos oksestek kjøpt på handletur til Svinesund og en stor pose frosne erter og gulrøtter. Mens hun lot oksesteken kjøle ned ansiktet og halsen, helte hun grønnsakblandingen over hodet. Da kjente hun med ett den dårlige samvittigheten gripe tak i henne. Hvor mye indrefilet var det på en gjennomsnittlig ku? Hvor store mengder metangass hadde denne kuen rapt før indrefileten havnet i kjøttdisken? Hvor mye CO2 hadde hennes bil sluppet ut tur-retur Svinesund? Og plutselig slo det henne. Kan middelaldrende kvinners manglende østrogenproduksjon være en av årsakene til den globale oppvarming? Var kvinner i overgangsalderen like skadelige som rapende kuer? Hadde han da likevel rett journalisten som hevdet at kvinnene måtte ta ansvaret for all verdens elendighet, ikke bare for den politiske, men også for den klimatiske krisen verden befant seg i?

Forferdet tenkte hun på alt sengetøyet hun vasket, på alle de ekstra gangene hun dusjet seg gjennom natten, på alle vinduene hun åpnet om vinteren for å slippe kulden inn uten at hun skrudde av ovnene. Store mengder energi brukte hun alene for å lindre sin varme kropp, og paradoksalt nok, tenkte hun, var grunnen at hun selv var en stor produsent av varme, en meningsløs og unyttig energikilde. – Jeg har i det minste ikke aircondition, tenkte hun. – De er verre enn meg de som har det.

I likhet med så mange andre kvinner hadde også vår svettende Mona en velutviklet evne til skyldfølelse, og i en tilstand mellom søvn og nærvær begynte hun å tenke på sine medsøstere i varmere land. Sittende på kjøkkengulvet med armene rundt knærne, hodet bøyet og øynene lukket, så hun seg selv vandre flere kilometer for å hente vann fra en elv som var i ferd med å tørke inn. Svette, bringebærsaus og erter rant mens hun i fantasien arbeidet på en åker mens solen stekte hennes varme kropp. Hun så dehydrerte gamle kvinner og hun så radmagre husdyr gå uten vann og fôr. Hennes indre blikk reiste videre, og hun så kraftige stormer rive taket av enkle boliger og dyr som fløy til himmelstrøk der de aldri tidligere hadde vist seg. I stor fart seilte hun nedover breer som smeltet, fra ryggen til en isbjørn så hun øyer som forsvant i havet. Da isbjørnen kastet henne av, ble hun båret av en bølge inn mot Aker Brygge - og våknet. Svett, hjelpeløs og gråtende satt Mona på kjøkkengulvet i en haug av bringebær og halvtint oksestek mens erter og gulrotbiter rant nedover ansiktet hennes.

- Hvilken rett har jeg til å klage, gråt Mona fortvilet. – Hvor er min solidaritet, mitt engasjement, min innsats, - Men jeg er så varm, tenkte hun. – Jeg lider jeg også. Det er ikke bare polene som smelter, været som endrer seg, land som forsvinner mens kuer raper og menneskene nekter å se sannheten i øynene fordi det krever en handling og en endring de ikke vil leve opp til. – Vi vil, vi vil, men vi får det ikke til. Det var i det øyeblikket hun skjønte at det var noe hun kunne gjøre. – Fossilt brensel, tenkte hun. – Det finnes et alternativt brensel som kanskje kan kalles fossilt. En menneskeskapt energi som ingen har tatt i bruk. Verdens kvinner produserer en varme de gjør alt de kan for å kvitte seg med. Med lindrende energibruk sender de klimagasser ut i atmosfæren og svetter seg gjennom nettene i en meningsløs ond sirkel. Kvinner over hele verden, foren dere, tenkte hun, - for vi kan bidra med oss selv på en måte ingen mann kan klare. Oppløftet og inspirert samlet Mona sammen lakenet. Hun hadde flere laken enn hun trengte og kastet det resolutt i søplet. Under den kalde dusjen nynnet hun Ingrid Bjørnhovs sang om alternativ energi: ”en avgiftsfri uuttømmelig kilde” sang hun og smilte fra øre til øre. ”Med små elektroder på strategiske steder,” lo hun mens hun lot vannet fosse over sin store, snart så avkjølte kropp.

Kroppen kjentes rolig da hun igjen fant søvnen i rene, hvite laken. Snart ble hun i drømme med på en hormonell energireise. Som leder for ”Hot Flushes for Mother Earth” dro hun rundt i verden og fortalte forsamlinger av kvinner hvordan de ved hjelp av elektroder på strategiske steder var uuttømmelige energikilder. På Facebook var ingen global gruppe større enn hennes. Langs veiene, på fabrikker og på flyplasser så hun flokker av opphetede kvinner som brukte sin varme i kraftstasjoner som slo gnister. Den hjelper best seg selv som også hjelper andre, hvisket hun i søvne og kjente hvordan hennes hete kropp ga viften i taket fornybar kraft.