Min maltesiske landsby

 

Det tar noen sekunder før jeg skjønner hvor jeg er. Viften i taket minner om en propell. De tynne stoffene som var våte da jeg hang dem der, blafrer tørre i brisen fra takviftens lange armer og gir ikke lenger noen kjølighet til luften. Men det er ikke den jevne duren fra viften jeg våkner av. Utenfor vinduet hører jeg hornet til brødbilen og samtidig kimer dørklokken.  Jeg skjønner at jeg er oppdaget og kjenner en intens følelse av glede og tilhørighet. Jeg tar lakenet rundt meg før jeg går ut på balkongen. På trappa ved inngangsdøren står Maria og Cicina og vinker.

- Welcome home, trid hobz? (Skal du ha brød?)

- Jeg nikker,  ”Għaliex ma tisteniex ftit?”  (Ja, gjerne, vent på meg)

Ved brødbilen ble jeg en gang for lenge siden kjent med landsbyens kvinner. For mens brødkurvene fylles, får alle vite hvordan de andre har det, om noen er syke og trenger en god suppe levert på døren, om sitronene er modne og om Frankie har fått fisk. Nattens fiskefangst er alltid et viktig tema. I vår lille fiskelandsby står fisk på menyen de fleste av ukens dager. Brødet ligger i store kasser i den lille varevognen. De er nybakte, store og runde, med en sprø gylden skorpe, varme og duftende inni. To brødskiver smurt inn med olivenolje, tomater og litt løk, tenker jeg, hobz biz- zejt u t- tadam, det finnes ikke noe bedre enn det, særlig ikke når det er lenge siden man spiste det sist. Jeg gleder meg allerede til dagens første måltid.

Maria og Cicina har jeg kjent siden jeg kom til landsbyen for tretti år siden. Jeg var ung, og de så det som sin oppgave å lære meg det de syntes en god husmor trengte å kunne. Nå nærmer de seg åtti år, men er fortsatt like vitale og like sorte i håret. Enhver kvinne med respekt for seg selv sørger for at håret forblir sort.

Jeg henger kurven med brødene på dørhåndtaket og blir, sammen  med Cicina, med inn til Maria. De synes vi må snakke sammen over en tekopp med det samme, dessuten vil de nok forvisse seg om at jeg har alt jeg trenger av matvarer til frokost. De tradisjonelle husene, slik de bygges i vår landsby, er alle satt sammen av kalksteinblokker fra steinbruddet noen kilometer unna. Veggene er gulbeige og alle har fargeglade dører og karmer rundt små vinduer. Utenfra ser de ut som små festninger, men når man kommer inn, oppdager man at de er bygget rundt et atrium, gjerne med en frodig bakhage med steinbenker og springvann. Hos Maria er det ekstra vakkert. Den gamle, bitte lille kvinnen får det meste til å vokse og gro. Maria setter på tevannet før hun begynner å fylle en kurv med matvarer. Det er jeg som skal ha den. Sitronene plukker hun rett fra sitrontrærne, oliven og oljen kommer fra broren som bor i en liten landsby noen kilometer lenger inn i landet der de største olivenlundene ligger. Kapersen er plukket fra busker langs veien der vi bor. Hos Maria ligger de syltet i store krukker. Det bugner av tomater, og jeg velger selv ut de som er passe modne - de må være saftige når de skal smøres på brødet. Cicina har vært en tur innom sin egen hage og kommer med en stor bukett nereum oleander. Hun vet hvor glad jeg er i disse hvite og rosa blomstene.

I skyggen fra vinrankene, som vokser som et tak over steinbenkene, setter vi oss med tekoppene. De eldre kvinnene trodde at jeg kanskje kom snart og hadde holdt øye med huset de siste dagene. Jeg hadde skrevet på julekortene at jeg skulle komme i juni dette året. De ser spørrende på meg, vil gjerne vite dette de ikke forstår, men er altfor hensynsfulle til å spørre.

- Du ser godt ut, sier de. – Ikke så trist lenger. Har du det bra der nord, så langt borte fra oss. Tar noen vare på deg?

- Jeg tar vare på meg selv, svarer jeg. – Det er best slik.

- Ingen er lykkelig alene, sier de.  – De er samstemte disse kvinnene.

- Jien ferhan, jeg er lykkelig, insisterer jeg.

- Du er en helgen, svarer de. - I våre øyne er du fortsatt gift, la det være din trøst. De kan være strie, disse gamle damene. Så bryter de ut i latter

- Ja, ja, sier de i kor, - Santa Maria være lovet, vi har vel alle villet dra fra mennene våre mer enn en gang, men det er ikke mange steder man kan dra. Vi bor på en steinklippe, her må vi bli. Nå for tiden sitter mannfolkene stort sett på torvet og spiller backgammon eller ser på hverandre spille boccia. De er til lite bry. Sender man dem i butikken, kommer de tilbake med sukkertøy og en flaske marsala, for de eier ikke vett. Det beste er å gi dem mat og overse dem resten av tiden.

Jeg sier ikke et ord om at deres sønner er like bortskjemte som fedrene er, eller at døtrene og  svigerdøtrene jobber like hardt som de selv alltid har gjort. At en mann skulle kunne ta vare på seg selv - det er et eventyr de ikke tror noe på.

Med løfte om familielunsj med stuffat tal-fniek, kaningryte, søndagen etter, går jeg med kurven full hjem til meg selv. Frokosten, min hobz biz- zejt, tar jeg med meg opp på taket. Solen skinner fra en klar himmel. Det er varmt, men ikke varmere enn det pleier å være i juni. Solen får sjøen til å glitre. På hustakene henger klær til tørk. Veien snor seg langs bukten. Husene ligger tett langs veien. Bakenfor er det små jordlapper, omkranset av kaktus, frukttrær og steinrøyser. Mens jeg ser utover sjøen og landsbyen, planlegger jeg dagen. I dag vil jeg ikke forlate landsbyen. Hele dagen skal brukes på å hilse på gamle venner, besøke Rita på bondegården, bade i grottene, drikke ettermiddagskaffe på Vincents kafé, kjenne at jeg er et sted der jeg fortsatt hører til. Den sterke følelsen av tilhørighet overrasker meg. Det er fem år siden jeg sist var i landsbyen. Hvorfor kjenner jeg meg mer hjemme her enn noe annet sted?

Ikke noe sted har jeg det bedre enn på dette taket i denne landsbyen med omsorgsbehovet fra Maria og Cicina rett rundt hjørnet. Langt borte hører jeg en kvinne som synger, en maltesisk barnesang og jeg hører noen rope.

- Norwegisa Mahniex, (norske gale kvinne) Er du der?

Nede på gaten står Rita og vinker.

Ejja, morru lejn id dar. (Kom igjen, bli med hjem).

Rita er noe helt for seg selv. Hun stiller med esel og kjerre. På hodet har hun stråhatt, de svarte flettene rekker nesten til livet.

- Maltija Mahniex, svarer jeg. – Nigi fi tlett secondi. (Vi drar om tre sekunder).

I kjøleskapet henter jeg en norsk geitost før jeg løper ned trappen. Brun geitost er det beste Rita vet. I flere tiår har hun snakket om å produsere den i selv. Den lokale geitosten, gbejniet, er hvit og sterk, syrlig og en delikatesse, men Rita elsker den norske.

Ritas bondegård ligger på en høyde på østsiden av landsbyen. Rett nedenfor gården har havet gravd en grotte, en skyggefull badeplass som Rita vil ha for seg selv. Det er mer enn tjue år siden vi traff hverandre første gang. Sammen med min sønn gikk jeg snarveien over Ritas eiendom på vei til grotten. Han var redd og insisterte på at en gal dame jaget bort barna med gevær. Hun er en mahniex, sa han. Jeg lo av ham og sa at ingen kunne true meg, og motvillig ble han med. På stien foran oss dukket Rita opp, ganske riktig med geværet sitt.  - Dere er på privat eiendom, sa hun på engelsk. – Gå tilbake. - Mahniex, hvisket Daniel. Rita så overrasket på den lille lyshårete gutten som snakket maltesisk og kalte henne en gal kvinne. – Fejn sejjer? spurte hun ham (Hvor skal du?). – Fil-ghar, svarte Daniel (Til grotten). Rita spurte om han ville besøke bondegården hennes før han gikk for å bade. Hun har i alle år fortsatt å true folk med geværet sitt, men vi ble venner den dagen, og Daniel hadde en time senere bestemt seg for å bli maltesisk gårdbruker.

I dag har ikke Rita geværet med seg. Hun har vært på morgenmarkedet i Zabbar og har solgt frukt, grønnsaker, ost og noen kaniner. Tomkasser, et bur og sekker med poteter og løk ligger i kjerren, ellers er alt solgt, og Rita er fornøyd. Jeg setter meg ved siden av henne, og eselet lunter av gårde. Alle kjenner Rita, kjøper grønnsakene hennes, ber henne om råd  som gjelder deres egne hager, ber om oppskrifter når de skal lage noe spesielt. Men hun omgåes aldri noen mennesker privat. Gården er hennes verden. Hun går ikke i kirken, og hun har ikke mye godt å si om sine medsøstre som hun mener kaster bort tiden med å passe på sine menn.  Menn vil hun ellers ikke engang snakke om. Dem forkaster hun med et lite skuldertrekk.

Rita gjør alt arbeid på gården selv. De små jordstykkene er terrassert og bygd opp med steinmurer for at regn og vind ikke skal få jorden til å renne bort. Moderne jordbruk er en umulighet, her kommer ingen maskiner til. Husene ser ut som store kalksteinklosser, alle henger sammen. Dyrene, kuer og geiter, bor i første etasje med innhengninger utenfor, menneskene i andre. På takene ligger meloner og gresskar til modning. Store fikenkaktus beskytter husene mot vind og sand og gir deilige frukter, prickly pears, om sommeren. Rita har frukttrær og vinranker, dyrker en rekke typer grønnsaker og bruker dyra i melkeproduksjon. Da Rita var liten, gikk hun selv med geitene fra hus til hus og solgte melk rett fra jurene. Nå lager hun ost av melken.

Rita drikker ikke te. Te er engelskmennenes tyranni, hevder hun. Hos Rita drikker vi sterk kaffe og vin fra egne druer. Vinen og den sterke kaffen påvirker oss, og samtalen glir lett selv om vi ikke har sett hverandre på fem år. Rita er engstelig for Maltas mulige EU-medlemskap.

- Jeg skjønner ikke hvordan EU, dette fellesskapet som styres av imperialister, materialister  og økonomiske opportunister skal kunne gjøre vår hverdag lettere, sier hun. – Vi har det best som vi har det. Vi trenger ingen dresskledde menn som skal fortelle oss hvor store agurkene våre skal være. De kan bekymre seg over størrelsen på sine egne agurker. Vi klarer oss uten  reglene deres. Ingen tomater smaker bedre enn våre, gjør de vel? Smaker noe bedre enn en maltesisk tomat? Nei, det gjør det ikke, men har de riktig fasong, nei, for de er individualister, disse tomatene, og det er vi også. Vi har vært frie i tretti år, og nå vil folket inn i en ny union. Det er tretti år siden vi jaget NATO ut av landet, ære være Mintoff for det, og nå skal Bruxelles bestemme over oss. Jeg tror de er gale. All jorden du ser i Malta er importert, skip har fraktet den inn i landet, men vi har klart å drive et jordbruk likevel. Vi tar vare på det vi har, og vi trenger verken tyskere, franskmenn eller engelskmenn til å bestemme over oss. Har de glemt krigen? Har de glemt det regn av bomber som falt over hodene våre fordi vi kjempet deres krig? Jeg blir så fortvila.

- Hva gjør du med det da?

- Gjør med det? Hva kan jeg gjøre? Ingen hører på meg uansett.

- Du kan jo skrive i avisen eller bli med i demonstrasjoner. Det er en neidemonstrasjon i Zabbar i morgen. Vi kan gå sammen.

- Nei, du kjenner meg, jeg kjefter best alene. Jeg er bonde, ikke politiker. La oss snakke om noe annet. Jeg måtte bare få det ut. Det er jo komisk. Snart er Norge det eneste landet som står utenfor. Er alle nordmenn like sære som du er?

- Jeg er ikke sær.

-Rita kaster på flettene og løfter på glasset. – Sacha, skål, du er det særeste jeg vet om, og derfor er du min beste venn.

Et par timer senere har vi spist lunsj, brød, tomater  og ost med rødvin, og står på taket og ser utover. Et par hundre meter fra gårdsbygningene ser jeg en ny, stor villa. Der har Lorna, Ritas søster, bygget hus sammen med mannen sin.

-Hollywood, sier Rita. – Hun så for mye på Dynastiet på TV, rett og slett. Du vil ikke tro hvor elegant det er der inne. Tre bad, ett med boblebadekar, marmorfliser overalt, italienske møbler. Forferdelig. Hun vil at mamma skal flytte inn til henne, men mamma nekter. Hun vil bli boende her. Det er ikke mulig å flytte på henne. Hun trenger utsikten uforandret.

- Men hvor i all verden får hun vann fra til boblebadet? Det var ikke mye vann i tanken hjemme hos meg i dag.

Rita ler hjertelig. - Nei, det er som i Fiddler on the Roof, sier hun. Den trappen, vet du, som går ingen steder. Det er ikke vann i boblebadet. Hun vil koble seg inn på gårdens brønn, men det har jeg sagt nei til. Hun får klare seg med vanntank på taket som alle andre. Brønnen trenger jeg til dyra og til vanning. Jeg kan ikke la dyra tørste for at Lorna skal få leke Hollywood. Men det er et flott bad, og det er jo ingen gjester som ber om å få bade, så hun kan vise det fram med stolthet. Nå vil hun ha svømmebasseng. Der kan hun bruke saltvann. Vi har øyas fineste naturlige badeplass, og hun vil bade i et basseng. Som en delfin i en dyrehage.

- Du er streng.

- Ja ja, Lorna har tenkt å stemme for medlemskap i EU.

Jeg ser over på Lornas hus og tenker for meg selv at det kan ikke ha vært lett å være Ritas lille søster. Lorna var fem år da faren døde. Rita var atten og tok over gårdsdriften. Moren ble sittende i sin sorte kjole og stirre ut av vinduet, ut på sjøen der mannen forsvant i fiskebåten sin. Rita oppdro lillesøsteren, drev gården, jagde folk bort med gevær og tok vare på det faren hadde bygget opp. Lorna lengtet etter dukker og vakre klær. Nå hadde hun huset sitt og drev skjønnhetssalong i Zabbar. Hennes egne døtre danset ballett og spilte piano. Jeg får julekort med bilde av dem hvert år. Den eldste, Melina, ligner på Rita. Jeg håper hun ikke er like sint.

- Har du ingen kontakt med jentene?

- Jo da, de kommer hit etter skolen nesten hver dag. De er skjønne jenter. Hun kler dem i rosa og tyll, men de kan ri og klatre i trær og tråkke druer, ingen fare med dem. Melina vil bli bonde og pianist. Hun er flink. Cilia kan male. Kom skal jeg vise deg.

Vi banker på døra til Clara, Ritas mor. Hun sitter ved vinduet i sin sorte silkekjole, og det føles som om tiden har stått stille der inne. Rommet er svært enkelt. Veggene er hvitkalkede, gulvet har mønstrede fliser. Over den brede ektesengen i mahogni  henger et krusifiks. En bokhylle er fylt av bøker. Men Clara strekker armene mot meg og smiler strålende. – Kjære venn, sier hun, - kjære lille venn. Hvor har du gjort av Pietru og Tinalina? Og du har blitt bestemor? Se her, jeg har bilde av dem på kommoden. Vi har savnet deg. Du må komme oftere. Rita blir underlig når du kommer så sjelden.

- Ikke tull, mamma. Jeg tenkte jeg skulle vise Anna bildet Cilia har malt.

Maleriet henger over kommoden. Jeg er imponert over at en tolvåring har malt det. Motivet er havet sett fra Claras vindu. Men båten, den fargerike luzzuen som drev i land uten mannskap, er med på bildet. Fra båten vinker mannen til Clara, og fra vinduet vinker hun tilbake. Clara ser på det og smiler vemodig.

- Sånn vil jeg huske ham, og sånn ser jeg ham her jeg sitter. Vi vinker fortsatt til hverandre. Men i jorden er han ikke kommet.

Hun snur seg mot vinduet, og vi går ut. Det føles plutselig som om jeg befinner meg i et skuespill av Ibsen. Sterke kvinneskikkelser og store tragedier. Jeg kjenner at jeg må videre.

Jeg drar fra gården til fots, med en avtale om å dra på ridetur dagen etter. Hester er en lidenskap både for Rita og meg selv. Solen står høyt på himmelen. Jeg hadde tenkt meg hjem, men kommer på at jeg vil bade i grotten, snur og løper nedover stien. Jeg må vasse litt for å komme til inngangen. Den er formet som et vindu, og jeg klyver inn og stuper ut i det krystallklare vannet. Bunnen er av fin sand, i veggene kan man se de ulike lagene av bergarter, som årringer i et tre. I taket har stalaktitter laget de underligste formasjoner, og jeg ligger på ryggen i vannet og leter etter de ulike dyreformasjonene, kalkunen, løven og påfuglen. Jeg skjønner at Rita vil ha dette stedet for seg selv og kjenner meg takknemlig over at hun fortsatt lar meg være hennes venn.

Utenfor døren hjemme står en gryte med soppa tal-armla, enkens suppe, en nydelig kjøttsuppe med sitronsmak. Jeg smiler for meg selv mens jeg setter den i kjøleskapet. Det blir ikke noe stort matbudsjett på meg disse ukene, tenker jeg, mens jeg henger våte stoffremser i viften. Siesta er en nydelig oppfinnelse. Jeg ligger og lytter til bølgene som slår mot klippene nedenfor vinduet mitt mens jeg tenker på denne landsbyen som jeg elsker og som tar meg imot, uansett, hver gang jeg kommer til den. En liten landsby har sine styrker og sine svakheter. Fordi jeg kommer fra Skandinavia, har jeg kunnet tillate meg det meste og fortsatt møtt omsorg og beskyttelse. Ingen har forventet at jeg skulle forstå alle normene og reglene som gjelder i dette lille samfunnet. For Rita har det vært annerledes. Som maltesisk kvinne har hun brutt med de fleste av de forventninger man stiller til henne. Hun lever som en nonne uten mann og barn, men kler seg som en mann og jobber som en kar. At hun ikke går i kirken, gjør nok ikke saken bedre. Rita  møter respekt, men man omgåes henne ikke. Det er ikke så lett å forholde seg til det man ikke forstår, tenker jeg, idet jeg sovner. Kanskje Rita er en av de få som faktisk tør å leve livet slik hun selv vil…

Jeg våkner av latter utenfor vinduet. Synet som møter meg, får meg til å trekke på smilebåndet. Som pingviner på et fjell sitter en gruppe nonner på klippen utenfor. De har draktene på, men skjørtene løftet. Noen av dem er ute i vannet og spruter på de andre. De hviner av fryd. Det er Sankt Josefssøstrene som har en fristund. De driver skole og barnehjem i nabolandsbyen Jeg roper, og de vinker meg ned til seg. Jeg stopper og tar en prat på vei til Vincents kafé. Søster Marcella og Søster Lourdes vil vite hvordan det går med Tinalina. De slår hendene sammen når jeg forteller at hun har en sønn, Andreas. De vil vite om ektemannen er norsk, rister litt på hodet når jeg forteller at hun ikke har giftet seg med barnefaren, men mener at dik hi il-hajja, sånn er livet,  og at hun nok får seg en snill mann likevel. Vi må komme og hilse på alle sammen, spise lunsj i klosteret. Vi kan komme på fredag og få lampuki, fersk makrell og en god flaske vin. Jeg takker ja og går videre inn mot sentrum.

Nå skal jeg til Vincent, drikke kaffe og høre siste nytt. Jeg går forbi båthavnen med små og store båter malt i blå, røde, gule og grønne striper. Alle har et øye malt på hver side, øyet som skal beskytte dem mot havets farer. På fortauene ligger fiskegarn til tørk. Utenfor husdørene sitter landsbyens kvinner og hekler, strikker og broderer. Jeg tenker for meg selv at jeg var da i hvert fall en god elev i sin tid. De siste årene har jeg solgt mine egne håndarbeider i Norge. Men jeg kjenner at jeg har savnet fellesskapet, latteren, praten kvinnene i mellom. Jeg blir stoppet og invitert på besøk flere ganger før jeg kommer fram til Vincent. Døren inn til kafeen er lysegrønn, og det ringer i en bjelle idet jeg åpner den. Bak disken står Vincent og venter på meg. - Welcome home, darling, sier han og slår armene rundt meg. I flere timer drikker vi kaffe og spiser maltesisk ostekake. Folk kommer og går. Solen går ned. Jeg blir med på et slag kort, drikker den lokale vinen, lytter til diskusjonen om EU-medlemskap og fryder meg over nyheter om ekteskap, utroskap og nyfødte barn. Alt er vel i min maltesiske landsby.