onsdag 9. mars 2016

Geburg Aasland -Familiemannen

Geburg Aasland - familiemannen


Foredrag holdt av Ragnhild Aasland Sekne i Ullern menighetshus 2. oktober 2014

 
Geburg og Signe Aasland hadde fire barn og  ti barnebarn. Til stede i kveld er fire barnebarn, Tone, Terje, Ingri og Ragnhild, samt seks oldebarn og et tippoldebarn. Flere av oldebarna er så heldige å ha minner om Geburg, og de andre har hørt utallige historier om ham. Når jeg nå vil fortelle litt om Geburgs familieliv, sammen med sin Signe, og våre opplevelser av ham som bestefar, gjør jeg det på vegne av oss alle.
 
Det blir ofte sagt at bak en mann med suksess, står det en sterk kvinne. I Geburgs liv fantes det to slike kvinner. Hans mor, Kirsten, og hans kone, Signe. Som dere vet ble Geburg  blind bare én uke gammel, et hardt slag for en mor som hadde fem barn og strevde med å få endene til å møtes. Kirsten var en spesiell og svært sterk kvinne. Hun stilte krav og hadde forventninger, også til Geburg, behandlet ham ikke annerledes enn de andre, men lot ham springe alene rundt i Kragerø, straffet ham, sikkert for hardt, om han ødela noe, men aller mest malte hun fremtiden lys for ham, fikk ham til å tro at han kunne få et godt liv. Tidlig bestemte hun seg for at han skulle bli organist i Kragerø. Det gjorde han ikke, men han spilte og holdt foredrag der en rekke ganger. Aller viktigst er det kanskje at det var Kirsten som tok ham med seg inn i eventyrenes og fortellingenes verden. Kirsten hadde en frodig fantasi, og det beste Geburg visste som barn var å sitte i skumringstimen og lytte til morens stemme. Denne opplevelsen tok han med seg videre og var noe vi barnebarn lærte å sette pris på.
Den andre sterke kvinnen i Geburgs liv var hans kone, Signe. Hun ble hans sekretær, hans kjæreste, hans reisekamerat, hans inspirasjon  og på mange måter også hans øyne. Da de traff hverandre, gikk Signe på Nissen lærerskole og jobbet på Fahlstrøm teater om kvelden. Geburg var organist ved Krohgstøtten, var lærer på musikk-konservatoriet, jobbet som musikkanmelder og holdt foredrag når han fikk mulighet til det. Selv sier Geburg om sin foredragsvirksomhet at han bare var redskapet. Inspirasjonen og kunnskapene var det Signe som hadde gitt ham.
 De forlovet seg i 1909, og på mange måter var hun en drivkraft da han søkte på organiststillingen som han fikk her i Ullern i 1910, og som gjorde det mulig for dem å gifte seg i 1911. Geburg skjønte aldri at en kvinne som Signe kunne elske ham. Han var blind, han var fattig og han var ikke spesielt pen. Selv beskrev han seg som utsultet, blek og mager med altfor langt hår og iført loslitte klær. Han hadde til og med et hull i hatten. Han mente også at lidelse og svakhet kunne få en kvinnes hjerte til å banke. Men det var nok heller begavelsen og styrken, det levende engasjementet Signe så. Hun var aldri et menneske som la størst vekt på det overfladiske. De skrev til hverandre flere ganger i uken når han var på reiser, allerede i et brev fra 31 oktober 1909 skriver han til henne at hun skriver punktskrift bedre enn han selv gjør det. I  dette brevet fra 1909 kan vi høre hvor sterke Geburgs følelser for Signe var. Oldebarn Kristina leser for oss:
Elskede!
Naar jeg sidder alene og hvisker dit navn, saa lyder det altid for mig som en bøn, en bøn til lysenesfader, en bøn om signing over hver din tanke, over hvert dit ord, over hver din gjerning. Dit navner den port som aabner for alt lys, al lykke, og det strømmer mot mig, strømmer ind i mig, fylder mig med fred. Jeg har længe jaget efter fred, jeg har drømt at jeg har eiet den, men naar jeg så vaagnede og forstod, at det hele kun var en drøm, da lagde tungsindet seg over mine tanker, og for hvert tungsindets favntag bar veien til en ny lykkedrøm tyngre, værre at finde. Nu lyser dit fagre navn over alt mit tungsind og bebuder en solrig dag, lykkefyldt, fordi veien er lys og renhed. Gud skjænke mig evne til at give dig tilbage den fred, du først har skjenket mig, det er fra idag av mit livsfagre maal.
Fast stilling her i Ullern ble et svært viktig vendepunkt  for Geburg. Han var bare 24 år, og brått var fremtiden blitt så utrolig mye tryggere. Man kan likevel ikke forstå den legenden Geburg fikk mulighet til å bli, uten å forstå hva slags kone han hadde. De fikk etter hvert fire barn, tre jenter og en gutt, og kjøpte seg Østlund, et stort hus på Nordstrand. Geburgs reisevirksomhet var omfattende, og de reiste også mye sammen. Samtidig var han en nær far for sine barn som vokste opp i et hjem fylt av musikk, av kunst og av kjærligheten til litteratur. Det var et åpent og levende hjem der venner og familie alltid var velkomne.
Geburg var ikke den eneste kunstneren i familien.  Også Signe var en dyktig kunstner, men hennes uttrykk var det visuelle. Hun vevde de nydeligste veggtepper, ofte  etter egne motiver, bilder Geburg ikke kunne se, men som hun fortalte ham om.
I tillegg til musikken var de begge interessert i kirkebygg og arkitektur, og reiste stadig rundt i Europa sammen. Ofte brukte de sin egen bil, en T-Ford ved navn Blakken. Spesielt besøkte de Europas ulike operahus, og uansett hvor de var, skrev Geburg brev til barna hjemme og delte opplevelsene med dem. Geburg var en begavet brevskriver, og heldigvis er mange av disse brevene tatt vare på. Han var morsom, en dyktig forteller som alltid satte alt de opplevde på spissen. Brevene inneholder naturbeskrivelser,  anekdoter, politiske betraktninger og er krydret med små anmeldelser fra noen av forestillingene de var på. Gjennom hans beskrivelser kan vi også høre Signes stemme som hele tiden fortalte ham hva som omga dem, hva de kjørte forbi, hva de så, slik at han kunne være en aktiv deltaker også i det visuelle.
I et brev fra 1938 kan man lese:
Jeg skulle forsøke med noen få velvalgte ord å gi dere en beskrivelse av mit og min elskede hustrus liv og færden i det fremmede land. Deretter skriver han ni tettskrevne maskinsider fulle av morsomme refleksjoner. Brevene underskrev han alltid med et av sine kallenavn, Bonzo. Han kunne jo ikke selv lese gjennom brevene sine, men ofte leste Signe dem og kom med noen tilføyelser dersom det var nødvendig.
Jeg skal fortelle én liten historie som er nokså betegnende for måten han skriver på. En dag de ønsker å kjøpe en flaske på et spritutsalg i Sverige, må Signe i følge Geburg fylle ut en søknad som er meget innviklet, blant annet må hun love at grunnen til at hun og ikke han er ute for å handle, ikke er at han ligger snydens full i grøftekanten.
Han skriver:
Mor måtte forsikre  at stakkars Bonzo ikke hadde fått en dråpe siden syndflodens dager. Det måtte rikstelefoneres til Stockholm for at tillatelsen til en halv liter btennevin, en halv flaske vermut og to flasker vin skulle gis. Imidlertid satt jeg på hjørnet av Tortyrgaten og ventet og trodde at min elskede var blitt kidnappet eller noe slikt, time gikk og time kom, sol steg og sol sank i hav, havet er Vänern, men hun kom ikke. Min angst steg. Jeg så meg mer og mer alene med Blakken i et fremmed land, uten penger, uten kvinne, bare med mitt ærlige ansikt, mitt bramfri vesen og min uklanderlige fortid som vern og beskyttelse. Men omsider kom hun, glad og seiersstolt tilbake med trofeene. Hun gikk bak i vår tomme og rommelige vogn og oppførte en seiers - og krigsdans for åpen scene. Og så kjørte vi videre.
I den neste lille teksten ser vi hvordan han forteller om det han "ser" og hvordan han trekker linjene til den politiske situasjonen i Europa på denne tiden:
Vi kjørte til Gripsholm, et vidunderlig sted. Vi sat i parken, skyggefullt og deilig, og spiste lunsj. Fred, bare fred, bare fred. Vi sat ved, formoder jeg, en vik av Mælaren. Alt var fredet. Vannet lå så stille, og så var det så morsomt, så forvirrende morsomt der ute på sjøen. For rett som det var spratt en fisk og tok sig et innsekt, og rett som det var dukket en and ned og tok seg en fisk. Det var så morsomt å se på, så fredfylt. Og rett som det var dukket en flyvemaskin frem og kastet bomber over en spansk landsby, og rett som det var stormet kinesere og japanere mot hverandre. Det samme på en annen måte. Fisken her på Gripsholm er sikkert fredet, og det samme er ender og gjess som svømmer omkring. Et forunderlig kaos fra innsekter til mennesker, alt lever av å drepe. Over det hele hviler fred. Nåja, dette var ikke noe for dere, selvfølgelig, men dere lever også av å drepe, og det er et krav, et bud, det skal være slik. Vi kjørte forbi Sødertelje.
Geburg og Signe flyttet til Bekkefaret i 1936, og det var i dette hjemmet vi barnebarn ble kjent med våre besteforeldre. Bekkefaret ble som et hjem nummer to for oss. Hver 17. mai var slekt og venner invitert til eggedosis, og Geburg spilte for oss. Om sommeren satt vi i epletrærne og spiste på oss mageknip. Signe og Geburg hadde også to feriesteder, Løktholmen, ikke langt fra Lyngør, og Kaugerud, en husmannsplass i Eggedal. Man skulle vel ikke tro Geburg var et friluftsmenneske, men han elsket naturen, satt gjerne og lyttet til sjøen som slo mot land, til bekker som klukket og fugler som kvitret. Han følte seg ikke helt trygg i båt, men dro likevel gjerne ut i båt og fisket.
Den aller beste tiden med besteforeldrene våre, var likevel adventstiden og julaften. Hvert år arrangerte de et førjulsselskap for alle oss barna. Vi lagde julepynt og koste oss mens Bonzo spilte og sang for oss. Mens det mørknet og de voksne drakk kaffe, samlet han oss rundt seg og fortalte oss eventyr, slik hans mor gjorde den gang han selv var guttunge. Gjennom sine foredrag med musikk, tilpasset oss barn, vokste vår kjærlighet til musikk og litteratur. Gjennom ham oppdaget vi Haugtussa av Garborg, og mange av oss kunne både Terje Vigen og Prestens tale fra Peer Gynt utenat. Kanskje var vi likevel aller mest glad i Barnets Helligdom av Gunnar Reiss-Andersen.
Den aller beste dagen var likevel julaften. Da spiste vi hvert eneste år julegrøt i Bekkefaret. Mens Geburg spilte og sang gikk vi rundt juletreet. Som mange kanskje vet, var det Geburg som fant på det siste verset i "Nå går vi rundt om en enebærbusk", nemlig 'så gjør vi så når vi hjematt går, hjematt går'. For Geburg var det jo viktig å komme raskt hjem fra kirken så julefeiringen kunne begynne i Bekkefaret. Juleselskapene var også preget av sang og musikk.
Vi av barnebarna som er her i dag, har mange felles minner, men hver for oss har vi også våre helt spesielle minner som av en eller annen grunn har satt seg fast.
Tone forteller at et av de fineste minnene for henne var alle de gangene hun satt oppe ved orgelet her i Ullern og hørte morfaren sin spille. Som liten pike følte hun seg veldig heldig som hadde en morfar som spilte så nydelig. Ellers betød Haugtussa som vi så ofte hørte ham lese med musikk til, noe helt spesielt. Når hun hørte på ham var det som å bli tatt med inn i en drømmeverden, og fortsatt har hun boken som hun fikk av mormor og morfar på tiårsdagen sin. Interessen for det mystiske og uforklarlige var noe hun tok med seg inn i voksenlivet.
Terje forteller om en uforglemmelig sommerferie på øya sammen med mormor og morfar. Morfar og jeg  reiste med en kystbåt som gikk nedover sørlandskysten, fra Oslo til Lyngør for vår del. Det må ha vært i 1956, da jeg var 10 år. Ved Lyngør  ble vi hentet av en lokal mann med åpen båt, som tok oss til øya der mormor ventet. For meg var det hele et eventyr. At jeg fikk denne turen med medfølgende opphold på øya, kanskje i to uker, var helt spesiell fordi jeg som en av familiens få gutter ofte følte at jeg ble holdt litt utenfor. Det ble noen fantastiske dager på øya. Jeg dro ut i robåten og fisket sammen med morfar, som var litt tung, der han satt på aktertoften, med hatt og det hele. Båten sto nesten rett opp, så det var ikke lett for meg å ro. Morfar elsket å fiske, snøret holdt han i vestre hånd, noe jeg syntes var veldig rart. Noen ganger fikk vi fin torsk, som vi hadde til middag. Om kvelden var det hygge med mormor og morfar.
Ingri forteller:  Når vi var der og spiste middag, måtte vi gå bort til ham etter middagen for at han kunne sjekke at vi var helt mette. Da banket han meg først på pannen og så på magen, for vi var ikke helt mette før magen var like hard som pannen! En fin måte for ham å være litt i kontakt med oss på. Hun husker også en morsom toghistorie han gjerne fortalte. Etter en lengre togreise gikk han av på Nordagutu, der han kom i snakk med en svært pukkelrygget mann. Nå skal det bli fint å se seg rundt, sa mannen, som ikke hadde merket at Geburg var blind. For ikke å snakke om å få strukket litt på ryggen, svarte Geburg.
Jeg tror aldri vi barnebarn tenkte noe over at bestefaren vår var en kjent mann. Selv forsto jeg det nok først i tenårene, da han og jeg sammen var i Nationaltheatret for å se Geografi og Kjærlighet av Bjørnson. Da vi kom inn i foajeen, var det ganske fullt og plutselig begynte noen å klappe. Jeg husker jeg så meg rundt, regnet vel med at en av skuespillerne var tilstede. Så gikk det plutselig opp for meg at det var oss de sto vendt mot, og morfar de klappet for. Flere ropte navnet hans. Best av alt husker jeg likevel kommentaren hans da det stilnet. "Det er en merkelig skikk dette," sa han, "at mennesker liker å slå forlabbene mot hverandre når de vil vise seg begeistret." Visst ble jeg flau, jeg var en svært sjenert ung pike, men også stolt av ham, og da jeg fortalte det til min mor, lo hun godt. Selv hadde hun tidlig måttet vende seg til Bonzos mange kommentarer i slike situasjoner.
I 1965 forandret Geburg Aaslands liv seg. Etter mer enn 55 år sammen, mistet han sin elskede kone. Han ble boende i Bekkefaret et par år til før han flyttet til Borg, Østlandske blindeforbunds hjem for blinde. Også i de siste årene av sitt liv var han mye sammen med familien. Ingri og jeg deltok blant annet på juletrefestene på Borg. Også der var det Bonzo som spilte.  I løpet av de siste årene av sitt liv mistet Geburg to av sine barnebarn, noe som var en fryktelig tragedie for ham. Han sa selv at å spille i sitt eget barnebarns begravelse, var noe han aldri trodde han skulle orke å oppleve.
Vår elskede bestefar var en viktig del av livet vårt, både i sorg og gleder. Han spilte i kirken da Tone giftet seg, i begravelsen til sitt barnebarn, men også i dåpen til et oldebarn. Da jeg selv begynte som journalist i Ullern Avis/Akersposten, var han en uvurderlig hjelp, både som rådgiver og som intervjuobjekt. Bare noen måneder før han døde, intervjuet jeg ham for Ullern Avis.
I 1968 kom Geburgs selvbiografi på Gyldendal forlag. 'Han kunne få sin frie tunge til å si de merkeligste ting,' skriver Johannes Smidt i forordet. Det har vi som kjente ham godt fått merke mange ganger.  

2 kommentarer:

  1. Geburg er min tippoldefar :) Emily Moen

    SvarSlett
  2. Geburg er min tippoldefar :) Emily Moen

    SvarSlett